Gå til hovedinnhold

Ave Eva

Her for ei veke sidan stod eg på Gardermoen. Bok!! Eg treng ei bok. Ut av hylla plukka eg Ave Eva av Edvard Hoem. Greit nok. Tjukk. Den held heile flyturen og eit par kveldar, eller fem.

Dette er eigentleg ei slik bok som ein ikkje bør omtale. Då blir kanskje magien rundt romanen borte. For dette er fortelling i særklasse. Det er sjeldan ein les så gode, så godt gjennomførte intrikate handlingar, gjennomarbeida romanar. Ofte er det enkelt, lette historier. Det er langt mellom dei store forfattarane. Greit nok. Dei fleste skriv for innkjøpsordninga og ein gjennomsnittleg debutant sel rundt 250 bøker. Det er mindre lesarar enn eg får om eg publiserer her på min blogg. Kvifor då skrive bok? Uansett. Kunsten skal leve osv, vi skal ikkje gå inn på det her.. Berre eit lite spørsmål: kva er poenget med ei bok ingen les?

Men tilbake til Ave Eva. Dette er ein slik storslått roman, eit episk drama alla Herbjørg Wassmos "Dina". Ave Eva er ein storslått roman. Den gjer inntrykk. Den sit i lenge etter at du har lese den. Det gjer også Dina. Nesten litt irriterande godt sit den i. Eg las Ave Eva her i Uganda på verandaen på hostelet i ledige stunder, med lommelykt eller i lyset frå stearinlyset medan grashoppene song. Og det irriterer meg eigentleg litt at ei bok om ein bonde på vestlandet skal drive og knabbe tid frå meg her i Uganda. Men det gjer den altså. Fordi denne boka er så henrivande at eg blei trist då den var slutt. Eg vurderte nesten å lese den ein gong til. Den skulle kanskje ha vart lenger. Magien finn ein ikkje i kvar einaste roman, og når ein finn den veit ein at ein må leite gjennom ein stabel med bøker før ein finn den på ny. Ein må lese halvgode, gode, fasinerande bøker før ein kjem over den neste magiske som heng i i fleire år, eller fleire månader, og som beviser at det finst store fortellarar der ute. Det er like henrivande kvar gong ein kjem over ein ny. Eg gledar meg til neste gong.

.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys