Gå til hovedinnhold

Er ein sjølvgod om ein ikkje ønsker seg hets av andre trusgrupper?

Debatt på nett.

Svar til Jostein Ness.

I Firda kallar Ness meg for sjølvgod og påstår at eg meiner det er eg sjølv som skal sette standarden for muslimdebatten. 

Les lesarbrevet som Ness svarar på her. Det er på bakgrunn av dette lesarbrevet at han kaller meg sjølvgod.

Dette må eg med nødvendighet tilbakevise all den tid det vel er klart for dei fleste at eg har lite med standarden i muslimdebatten å gjere. Nettdebatt er eg svært interessert i, og den drøye hetsen og grove karakterestikken av nye landsmenn som finst i mange nettforum er faktisk noko ein bør legge merke til og ikkje akseptere.

Lat meg gjere det heilt klart. Ja, eg kalte Arne Hansen sine utsegner for drit. Kvifor? Fordi det var drit.

Eg tek meg også den fridomen å påstå at «MUSLIMAR må aldrig få overta noko ex.bedehus i GAULAR!! Då er det bedre å rive det ned til grunnen. Eller i verste fall brenne det ned. MUSLIMAR betyr som oftast problem! Det har en alt for mange bevis på ,her i landet. » er eit undermåls argument. Det er såklart ei subjektiv vurdering. Med undermåls meiner eg at det er eit unødvendig og uinteressant synspunkt i ein ellers konstruktiv debatt.

Vidare skreiv eg: «Det finst mange ord for drittslenging og pisspreik. Nokre kallar det ytringsfridom. Andre kallar det demokratisk debatt.» Dette står eg fullt og heilt inne for, og dette er også, om Ness tek seg den fridom å surfe litt på norske bloggar, ein debatt som eksisterer. Kvar skal grensa gå for kva som er greit og kva som ikkje er greit å sei innanfor ytringsfridomens grenser? Desse grensene er ikkje trekt opp, dei er ofte subjektive, men rasisme eller muslimhat/ hets er ikkje innanfor det som finst toleranse for. «Drittslenging» og «pisspreik» er i ein slik samanheng alrighte ord for å beskrive det ofte svært låge nivået. Å brenne ned eit hus heller enn å gi det til muslimske brukarar, er grovt. Slike utsegner er ikkje noko ein bør heie fram. Med mindre ein faktisk er rasist.

Og sjølv om Ness meiner at det er humoristisk å brenne ned hus heller enn å nytte dei til moske, så vil eg, reint subjektivt, påstå at det er ganske snodig å skrive så sterke ting om ein forsøker vere artig. Iallefall når ein kjenner til kva som har skjedd dei siste åra av terrorangrep, tap av liv og sjølvmordsbomber. Ein kan tenke på: kva slags kontekst blir det ein seier tolka inn i?

På det sosiale mediet Twitter har det i januar gått ein debatt om nettdebatt. Blant anna: kvar skal grensa gå, skal ein godta anonyme brukarar som kommenterer, kva inngår i ein demokratisk debatt og kor mange blir skremt vekk frå nettforum på grunn av nivået som ofte eksisterer? Ei rekke mediefolk, bloggarar og andre brukarar av sosiale medier har delteke. Kvifor? Fordi dette er viktige spørsmål å ta stilling til i ei medial røynd der internett blir stadig meir dominerande, og der ein manglar klare retningslinjer. Nettet er eit samfunn i utvikling. 

Fordi vi ønsker oss eit internett som ikkje skal vere ei søppeltønne. Det skal ikkje vere fritt fram på nettet å sei og gjere kva som helst. Fordi det skadar og sårar andre mennesker. Kvar grensa skal gå er ein debatt Ness gjerne må delta i.

Folk er nok redde for muslimar, som Ness seier. Religon er ikkje mitt kompetansefelt. Mitt felt er media, men eg trur neppe vegen å gå er og hetse muslimar eller andre religionar på nettet. Eg har lita tru på metoden «vondt skal vondt fordrive», men om Ness og Hansen synest det er greit å brenne ned hus heller enn å bruke dei til moske, må det stå for deira rekning. 

Kunnskap verkar mot angst, og det er også lov til å bruke litt fornuft i diskusjon. Lat oss difor til slutt kalle ein spade for ein spade: dei aller fleste muslimar er heilt vanlege menneske. Dei brenn verken ned bedehus eller begår terrorangrep. Og om nokon vil kalle meg sjølvgod fordi eg meiner at ein ikkje skal hetse muslimar på nettet, er det ein beskuldning eg godt kan leve med.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...