Gå til hovedinnhold

Kaffe latte og rovdyr


Kaffe latte har i visse kretsar utvikla seg til å bli sjølve symbolet på eit bygdekunnskapslause sjikt av bymennesker. Grünerløkka i Oslo har dei siste åra blitt sjølve symbolet på Norges forkvakla befolkning utan kunnskap om verken melkekyr, rovdyr eller andre ting som har med bygda og landbruk å gjere.

På lesarbrevsidene i Nationen 4.januar skriv Kristian N. Kvikstad at Grünerløkka er befolka med kaffe latte-drikkande mennesker som liker rovdyr. Kvikstad skriv vidare «Hva med å gjerde inn Nordmarka, slik at kaffe-lattedrikkerne bl.a på Grünerløkka kan få beskue rovdyrene i sitt nærmiljø?» 

Men kjære Kvikstad. Du er meg ein god frekking. Greit nok at du ikkje kjenner namnet på fleire bydelar enn løkka, ikkje har vore i Oslo på mange år, men seriøst: Det er då ingen urban barsking med sjølvrespekten i behald og hipsterkåk på hippe løkka som drikk kaffe latte. Kaffe latte er berre sååå 1999. Økologisk mat, intensivt uteliv, skribentar og småbarnsmødre med siste skrik i vintage fashion drikk grøn te, espresso, cortado, cafe con leche eller rett og slett svart kaffe utan melk.

Sjølv fekk eg ein gong denne beskuldningen mot meg: «Du sitter på kaffe og slurpar kaffe latte som resten av gjengen». Dei som påstår slikt viser oss lite anna enn ein stor mangel på kunnskap om Oslo. Det talar for seg. Tenk om vi skulle sei at folk ute på bygda berre sit og grev i jorda heile dagen. Like tåpeleg.
Dette er eit faktum: Å snakke om kaffe latte-drikkande snobbar på Grünerløkka får deg sjølv til å framstå som ein tulling. Så ikkje bruk det argumentet. Det tjener ingen annan enn dine meiningsmotstandarar.

AnneV er ingen tilhengar av rovdyr, men har budd tre år på Grünerløkka, drikk svart kaffe uten melk og er lei av denne kompetansemangelen på Oslo. Folk får skaffe seg den same kompetansen på Oslo som dei forlanger at folk skal ha på distrikt og rovdyr.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys