Gå til hovedinnhold

Fiolinane av Jan Roar Leikvoll: fandenivoldsk brilliant vanvidd

Eg ser at forfattaren Jan Roar Leikvoll er nominert til Kritikarprisen for Fiolinane. Det overraskar meg ikkje.  Fiolinane er eit bestialsk meisterverk, ei knakande framstilling av hud som tørkar som papir i ørkenvarmen, om korleis det går når mor di blir galen og sit og grev ut kjøtstykkar av den daude veslesyster di i eit skur på ein skraphaug. Ein jævlig skraphaug der vandringsmenn byter klinkekuler mot sex med lik, og der far din med voldsomme byks landar på mor di sin skallebrask. Du hoppar med. Knuser henne ned i støvet. Det kadaveret. Tørt skinn, knoklar og eit hol. Eit jævla svart hol.

Med byks og sprett forflyttar Leikvolls hovedperson seg over søppelfyllinga. Han slenger seg frå røyr til røyr, frå skrothaug til skrothaug, piner rotter, drep uskyldige dyr. Han er som eit dyr, eit dyr som skal bevise for all verda at eg kan leve. Vi kjenner gasellen som på savannen flyktar frå løva i høge byks. Byksa skal vise løva at "eg er rask, kjapp og sterk, meg kan du ikkje fange". Men løva fangar gasella likevel, riv den i fillebitar så blodet sprutar og det knakar i bein. Gasellen veit at den skal dø. Det same veit Leikvolls hovedperson. Likevel gjer han byks, hopp og sprett som ikkje harmonerer med dei groteske omgivelsane.

Om enn ikkje i klartekst. Ein kan ikkje sei det høgt, ein er trass alt så ung. Ein har ikkje forsona seg med sin skjebne. Skjebnen her på søppeldynga. Men såret på ryggen veks og veks. Det er eit hol i karakakteren, i fysikken, i kroppen. Eit hol som et seg utover, som gneg og plagar i solsteiken. Han studerer pungen sin. Han vil ha større pung. Kanskje kan han bli gamal nok til det? Aldri før har eg lese eit større litterært detaljstudie av pung. Ordet pung går att på side etter side der guten samanliknar pungen sin med farens store raude pung, bestefarens inntørka flate.


Det er sykt. Det er jævlig. Det er like før du spyr, men Leikvoll er fandenivoldsk briljant i sin bestialitet. Samanlikna med Leikvolls glade vanvidd, framstår det meste av norsk samtidslitteratur som lange geisp.

.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb