Gå til hovedinnhold

Industritankegang blant rovdyrforkjemparar i rovdyrdebatten:


Bjørn og ulv drep berre når dei er svoltne, brølte eit par naturforbund, og så var alt sagt. Folk gjekk fem på. Dei trudde på at bjørn og ulv drap berre for mat. 

Avstanden til landbruket og dyra er enorm, gigantisk, ubeskriveleg, sa far min og eg nikka. Sjølvsagt hadde han rett i det. Ein trengte berre å kunne lese for å vite såpass.

Stillheita senka seg. Allmennheita var avleda, folket lurt. Drapsmaskinene hadde sine høge beskyttarar i systemet. Det hadde ikkje geiter. Det hadde eg no klart forstått. Geiter var stygge dyr utan verdi, og fordi det var mange av geitene, var det ikkje så farleg at nokre av dei vart ihjelrivne av rovdyr, plaga eller haldne på uetisk vis. At ei av tusen geiter hadde det vondt, var ingenting å bry seg om. Der fanst trass alt ein haug andre geiter som ikkje hadde det vondt, og geiter er ikkje eit individ, men flokk. Tanken var i rovdyrdebatten som i industrilandbruket: eit dyr har ikkje ansikt, ikkje namn, berre eit nummer.

Far min sa at naturvernarar må vere tilhengarar av industrilandbruk fordi dei konsekvent neglisjerar enkeltdyrs verdi: om ein liten bit av flokken vart borte, var trass alt resten att. Om eit enkeltindivid vart plaga, hadde det ingen betydning. Flokken levde vidare. Det var ein kvantumstankegang som for meg og far min var ukjent. Denne kvantumstankegangen praktiserte ein del rovdyrvernarar. Den same kvantumstankegangen som ein fann i industrilandbruket.

Eg er sikker på naturvernarane hadde elska industrilandbruket der eit dyr ikkje er individ med følelsar, men skapningar som produserer kjøt, sa far min. 

Slik var det ikkje med bjørn. Eit bjørn var eit individ i naturvernarane sitt verdsbilde. Eit småskala dyr som berre fanst litt av her og der. Om ein jakta ned ein bjørn, var nett den bjørnen vekke. Eit sterk inntrykk festa seg. Eit inntrykk av at dei som held si vernande hand over rovdyr, ikkje var klar over at geiter og sauer kunne føle smerte og angst. Dei var berre opptekne av dyr som puslespelbitar i økosystemet. Ein av desse bitane var bjørn, ein annan ulv. Ein tenkte ikkje over at dette også var levande dyr. Ein tenker berre på dei som brikker i eit spel.

Dette gjeld derimot ikkje for husdyr, berre for rovdyr. Husdyr høyrer, ifølge naturvernarar, ikkje heime i naturen. Difor treng ein heller ikkje ta hensyn til dei. Naturvernarar, om dei fekk velge, ville nok berre ete gråstein og tang. Gjerne kokt gråstein og kokt tang. Dei hadde sikkert også likt å sjå på torturering av sauer sidan dei benketar dyr sine følelsar og har ein slik hard og firkanta puslespeltankegang rundt rovdyrs liv og lagnad.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...