Gå til hovedinnhold

Bruk av humbugmedisin i økologisk landbruk: ein trussel mot dyrevelferden

Interessant artikkel om faren ved å velge alternativ, udokumentert behandling ved sjukdom hos menneske.

– Jeg har selv hatt tre kreftpasienter som har dødd av det vi kaller ubehandlet sykdom. Alle var intelligente og kunnskapsrike mennesker, men de valgte å tro på alternative behandlingsformer fremfor helsevesenets tilbud, forteller lege Terje Risberg.

Les.

Foreldre som forgiftar ungar med naturpreparat. Dette ser ein også på dyr. Alternativ behandling og alternative såkalte naturlige behandlingsformer som endar opp i hestar med alvorleg sinkforgiftning, hestar utan høver og dyr utan behandling. Såkalt ubehandla sjukdom.

Likevel anbefaler Debio alternativmedisin som førstevalg ved behandling av økologiske dyr. Useriøst eller useriøst?


Reglane finn ein blant anna i veileder B, Utfyllende informasjon om økologisk landbruksproduksjoni. Under punkt 4.7. Sykdomsforebygging og veterinærbehandling, kan ein lese om dyrehelsetiltak. «Naturlige terapeutiske midler og metoder bør vektlegges, og følgende type produkter foretrekkes:
Fytoterapeutiske produkter (for eksempel planteekstrakter (unntatt antibiotika), essenser)
Homeopatiske produkter (for eksempel vegetabilske, animalske eller mineralske stoffer)
Mikronæringsstoffer.»

Problem 1: Det finst ingen dokumentasjon på at desse behandlingsformene verkar på dyr. Det finst derimot dokumentasjon på at bruk av homeopatiske preparat gir same behandling som om ein let vere å behandle. Effekten er altså lik placebo. Problem 2: Placeboeffekt finst ikkje hos dyr.


Det strir mot økologisk tankegang om dyrevelferd å anvende homeopati og alternativmedisin til dyr. Det strir også mot Lov om dyrevelferd :

§ 9. Medisinsk og kirurgisk behandling
       Medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.

 Det er på tide at økolandbruket går bort frå dei useriøse anbefalingane om bruk av alternativ, uverksam medisin på dyr.
.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys