Gå til hovedinnhold

Den mørke materien

Visste du at der finst millionar av parallelle verdener? At nokre menneske har sjela si i ein dyrekropp utanfor seg sjølv, og at der bur panserbjørnar på Svalbard?

Den mørke materien er Philip Pullman sin fantastiske triologi om Lyra frå Oxford som legg ut på ei ferd via gøynerane i London til panserbjørnane på Svalbard, over ei bru over i ei anna verd. Der finst millionar og milliardar av ulike verder der ute. Dei eksisterer parallellt med kvarandre, mange har til og med same landskap og stadnamn, om du kiker inn gjennom eit vindauge som heng i lause lufta kan du sjå bakkar, strender eller ville dyr med blå pels på ryggen i desse parallelle verdene, men dei ulike verdene kan og vere svært ulike. I nokre av dei har menneska sjela si på innsida av kroppen, slik som vi. I andre, som i Lyra si verd, har menneska sjela si i ein daimon: eit dyr som alltid går ved sida di og som du aldri kan vere langt borte frå. Og alle jaktar dei på mørk materie.


Det heile kan tidvis minne om DaVinci koden (som eg ikkje har lese, berre sett på film). Ein jaktar på det gudommelege, på hykleriet som styrer verda og der kirka spelar ei sentral rolle for å dekke over sanninga om herskaren, ein engel som lurte oss alle til å tru at det var han som skapte verda. Og så er det arvesynda, og støve som ligg på oss alle. Dette støvet som ein jaktar på i fleire parallelle verdener, og som Lyra har ein nøkkel til. Støvet vil ein gjerne bli kvitt.

Dette er fantastisk litteratur. Det er i grunnen umulig å beskrive universet og karakterane som Pullman stiller opp. Det er hundrevis av sider, nærmare tusen til saman, og det er fengande, om enn ikkje direkte spennande. Enkelte kapittel er veldig spennande. Ein orker nesten ikkje lese dei, medan andre igjen, og eigentleg det meste av boka, berre er driven fram av fantastiske skildringar, underlige skapningar, dialog og nyfikenheit på kva som no skal skje. Det er berre å beundre denne forfattaren for hans fantasi.

Men ein ting skjøner eg ikkje heilt, og det er kvifor Aschehoug har valgt å kalle bøkene for Den gylne kompasset. Den mørke materien er langt meir dekkande og ein langt meir spennande tittel, men det handler kanskje om kva som var tittelen då første bok vart filmatisert: "Det gylne kompasset". Bok to heiter "Den skarpaste kniven" og bok tre "Ein kikkert av rav". Dette er uansett fantastisk fantasy, og veldig gode skildringar av mellommenneskelege forhold og konflikter. Ein veit ikkje korleis det endar og historia tar ei rekke uventa krumspring, og Pullman sin fantasi har tilsynelatande ingen grenser. Det er berre å hive seg over, lese og la seg rive med sjølv om det tidvis blir litt voldsomt, iallefall for denne lesaren, å hentyde at ein har tenkt å ta seg inn i himmelen for å drepe sjølvaste gud, eller den karakteren som er i guds plass. Det harmonerer ikkje alltid heilt, føler eg, men det funker når ein venner seg til tanken. Eg har framleis eit par hundre sider att, og veit ikkje løysinga på mysteriet. Sjølv om dette er ei bok for barn, kan den også fint lesast av vaksne.

Om nokon har gode tips til andre fantasy-bøker, vil eg gjerne ha tips. Er fersk i sjangeren.



Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb