Gå til hovedinnhold

The Tenderness of Wolves: god bok, god helg!

Dette er ei fabelaktig flott historie. Kjøpte den på flyplassen i London her forje veke, og den måtte berre lesast. Det gjekk ikkje anå legge den frå seg. Forrykande fin story. Om eg får oversette ei bok til norsk nokon gong, vil eg gjerne starte med denne. Fortellerstemma er genialt. Korthogd og direkte på ein original måte. Definitivt ein original roman om eit nybyggarsamfunn i Canada 1867.



Oppdatering: boka er oversett til norsk og heiter " I ulvenes skygge" på Bazar forlag. Dette er ein veldig misvisande tittel. Det er nettopp i skuggane av ulvane desse folka ikkje er. Det blir fastslått alt på side ein då hovedpersonen ser ein ulv og blir overraska over kor liten den er. I resten av boka forheld ein seg til ulvane som kreaturar som lever i skogen, men som ikkje skadar deg. Dei er der, saman med deg, og utgjer aldri ein trussel bortsett frå ein gong då ulvar tek ein sjuk hest frå to vekksprungne nybyggarar midtvinters. Ein lever ikkje i skuggen av ulvane, men i samspel med. Dette viser seg når ulvar treff hundar midtvinters. Kvar gong ulvane vert observert av hovedpersonen, viser dei seg frå ei anna, meir øm og snill side enn det ryktet deira fortel deg at dei er. Og det er difor den engelske tittelen er så treffande, og så mangetydig og spennande. Den fangar bokas innhald og stemning, og hovedpersonens tvetydigheit i relasjon til seg sjølv og villmarka. Den norske tittelen er lite dekkande, om ikkje direkte misvisande.


Bazar forlag omtaler også boka som "krim". Det er altfor snevert. Altfor store delar av boka kretsar om personlege baktepper, relasjonar og parallelle historier i historia til at dette kan omtalast som krim. Det er ein roman. Ikkje ein krimroman.

Eg forestiller meg at eg vil bli skrekkelig skuffa om eg les den norske omsettinga. Trur eg dropper det.




Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb