Gå til hovedinnhold

Trash-dame-happy-ending og big-love-litteratur møter Arlington Park

Eg har begynt å lese trashlitteratur, trur eg. Eg veit ikkje heilt, men har iallefall lese Homecoming av Cathy Kelly. Kjøpte den på ein kiosk i West Midlands på veg inn på toget til London her om tirsdagen. Skikkelig klisjecover, og skikkelig klisjetittel, men boka er faktisk ganske fascinerande.

Den positive versjonen av Arlington Park (Rachel Cusk). Men medan Cusk skriv politisk korrekt om forstadskvinners frustrasjonar, menn, barn og karriere, skriv Kelly om kvinner som har kome på avveie i livet, eller gjort nokre gale valg, går på ein smell, må tenke seg godt om, seier "love" og "darling" heile tida til alt og alle, henger på kafe og et cupcakes og drikk kaffe latte kvar dag, gråter, elskar mannen sin over alt på jorda (alle har opplevd den STORE, megakjempestore kjærleiken) og har wonderfulle kids.

Og det er happy ending, stormande lykke, mor møter datter, søster blir gift og storesøster som har gitt opp håpet om å finne seg ein mann (ho tippar førti), blir ilag med den supersexy aleinepappaen next door, og det er berre herlighet.

Og eg syns det er ganske alright å lese ei sånn bok ein gong i blant. Ikkje berre om livets kjedelige trivialitetar blant kjedelige overklassehusmødre som egentlig er lei av både ungar, gubbe, jobb og bydelen dei bur i, ser oppover karrierestigen dei ikkje får klatre i, og lengtar inn til London sentrum fordi der er det meir hipt å bu.

Politisk korrekt kvinnedrama møter kioskkvinnedrama-happy-ending. Den eine gjer deg skremt: aldri mann og barn, grusomt helvete, og den andre gjer deg glad: feel good-trash. Og eg liker begge og les stort sett alt, men det er eit eller anna veldig sjølvhøgtidelig ved ei bok som Arlington Park. Og denne følelsen får ein absolutt ikkje av Homecoming. Den er enkel og grei, lett språk, ein del ord og uttrykk blir gjentatt litt vel ofte og eit par parti virker påtrengande og unødvendige: vi skal liksom bli presentert for den eine karakteren si mor utan at eg heilt ser kva det tilfører historia, og eit par av karakterane er kort sagt ikkje truverdige: dei blir for mykje av det eine (INGEN menn er interessert i meg og eg er SIKKER på at han elsker ho dama i den tighte hotpantsen), altså for stereotypt, men dette er jo klassisk for såkalt kiosklitteratur.

Arlington Park er langt meir avansert i språket, mange snirklete ord og fine vendingar, og språket er renska for gjentakingar og stereotype karakterar. Karakterane her har dybde og egenart, og dei er truverdige: det er jo litt slik verda faktisk er. "Homecoming" er litt meir på sida. Greit nok, storyen er fin, men den er fiction, ikkje real life. Og det er feel good, så det er greit. Ein kjøper storyen på sjangeren sine premiss.

Og om ein ser på omslaget, ser ein jo kjapt settingen. Versus Arlington Park som eg vil tru selger og appellerer til eit heilt anna publikum. "Homecoming" er type bok som eg knapt kan ha liggande synleg, ein må snu den med ryggen opp. Husmorporno? Tja, den er ein bestselger i England. Det er forståeleg.

Til slutt ei bokanbefaling, verdas finaste barnebok:


Eg har den både på norsk og på engelsk, og den er superfin, åkkesom.

Gruffalo, hva er det for et dyr?
Vet du'kke det, han er litt av en fyr,
med knoklete knær og klørne ute
og en giftigrønn vorte på sin snute.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...