Gå til hovedinnhold

Eit hundeliv

Guds ord står over Mattilsynet. / Ein må stille strengare krav til hobbydyreeigarar.

Denne kommentaren stod på trykk lördag 16.juli 2011 som Signert-artikkel i Klassekampen. Link til artikkelen i PDF.

“Meldingene om kritikkverdige forhold for norske kyllinger er blitt så mange at Mattilsynet i år vil inspisere kvar fjerde slaktekyllingprodusent”. Dette skriv Aftenposten. Det er eit bra tiltak, men det er ikkje berre kylling- og pelsprodusentar som treng ein inspeksjon. Vi må utvide horisonten og inspisere dei delar av dyrehaldet som er omgitt av positiv storytelling, ikkje berre det vi frå för av veit er ille fatt. Det er på hög tid å stille strengare krav til dei som held hobbydyr.

Det er ein menneskerett å shoppe ein kanin på dyrebutikken, som ein så let sitte einsam i eit bur, lar ungane herje med, gir feil mat så den blir sjuk, för den til slutt stryk med. Utad er du ei god mor eller far, men det er ikkje heile sanninga. Du er også ein dyreplagar.
Å halde hest, hund og katt er i praksis noko alle som kan gjere. For det meste nöyer folk seg med småskala dyremishald som å la hunden stå i band heile året utanom jaktsesongen, la hesten gå med for lange höver, bli stokk halte og avmagra utan at eigaren i det heile tatt kan sjå det. Magesår er ikkje forbeholdt mennesker.

Litt mishald av dyr er noko vi kan tillate oss. Dette er det mange som nyttar seg av meir eller mindre utan å vite om det. Av kompetansemangel, av mangel på empati eller fordi dei meiner dyr utelatande eksisterer for vår glede. Anten som selskap eller som mat. Dyr er ein eigedom på linje med ein stol eller ein lampeskjerm. Det er ein religiös tankegang der ein set mennesket over naturen. Så religiöse er mange dyreeigarar at dei meiner det er galskap å påpeike dyreplageriet. Dei kan bli sinte, beint fram rasande. ”Det er då eit dyr? Og den hesten er ikkje halt.” Det er som å påpeike for ein kristen at gud ikkje finst. Du krenkar retten til fri religionsutöving, eller retten til å halde eige dyr slik ein sjölv har kome fram til at er det beste. Fordi dyret eksisterer for deg. Ein fråskriv seg rett og slett ansvaret, og påberopar seg retten til godhjarta kompetanselöyse.

Eg har ofte tenkt på dette bibelverset: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!»” (1.Mosebok, kapittel 1, vers 28).

Går ein tur i Oslo, treng ein ikkje gå langt för ein möter den förste halte hunden. Å väre halt er som kjent vondt. Men dyreeigar skjemst ikkje. Eventuelt bryr dei seg ikkje med hundens ve og vel så lenge hunden held dei med selskap i tjukt og tynt, eller fungerer som accessories i Sofienbergparken. Men du er ikkje mykje mann om du må halde ein bullterrier i strupeband.

Kvifor har dei dyr? Fordi dei kan. Ein skulle vurdert å innföre sertifikat for hald av husdyr, både hund og katt. Särleg hund, og iallefall hest. På same måte som ein stiller töffare krav til pelsnäringa, skulle ein stille töffare krav til dei som skaffar kjäledyr. Noko anna er i grunnen dobbeltmoral når vi veit kor ståa er.

Det skal ikkje vere greit å gå inn i ein butikk og handle seg ein pose fisk fordi det er fint med ein fisk til pynt. Det er lenge sidan forskninga dokumenterte at fiskar kan föle stress og smerte. Fiskebolle er like ille som oppdrettsanlegg, men ikkje like synleg fordi det er privat, småskala dyreplageri. Dessutan ödelegg det ikkje fjordbotn.

Det virkar som om det er eit kriterie for å påpeike mishald av dyr, at ein skal tjene pengar på dyra. Dette er ei myte.
Vaksne kjöper hest til barna. Hestar dei verken kan stelle eller handtere. Dette kallast for ”gode foreldre” og barn med sunne fritidsaktivitetar. Men der finst gode grunnar til at mange av dei flinke hesteeigarane vel å avlive hesten framfor å selge til ein ukunnig fjortis.

Ein skal ikkje skjere alle hobbydyreeigarar over ein kam, ei heller alle som kjöper hest, men der er mange svarte får. Dei dekker seg godt. Blant anna klagar dei på at veterinärane er for dyre. Dei vil hesten sin så vel, men det er så dyrt, så dyrt å betale for at nokon reparerer det dei ofte sjölv har ödelagt. Men har ein ikkje råd til å betale for helsehjelp til hesten, skal ein ikkje ha ein hest. Det same gjeld ei rekke smådyrseigarar.

Dyremishald i hobbydyrehaldet er oftast tildekt under historia om sunne dyreeigarar som ivaretek eiga helse, barn og kulturlandskap.

Ein bör vurdere å innföre krav om sertifikat og eller personleg kunnskapstest för hald av dyr blir tillate. Lobbyen mot dette forslaget vil vere massiv. Essensen i 1. Mosebok, kapittel 1, vers 28 er framleis mektigare enn Mattilsynet.
 

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb