Gå til hovedinnhold

Vil DU gå på forfatterskule?

Eg søkte og kom inn på Aschehougs forfatterskole for nokre år sidan. Ei venninne av meg søkte, og som eit søknadseksperiment sette eg av 15 minutt kvelden før søknadsfristen gjekk ut og skreiv denne teksten. Teksten er skriven til det foto som var lagt ut som oppgåve: ein mann som låg på ein sofa ved sidan av ein liten unge som sat i ein stol. Teksten er fullstendig uredigert. Av over 200 søkarar kom 12 inn. Forfatterskolen, som består av ei vekentleg kveldssamling, får av meg terningkast 2. Ei ubeskrivelig langdryg lærebok som mest av alt var eit kroneksempel på dårleg litteratur. Skvalder og kaffe, langdryge økter og flytting av kjøleskapsmagnetar for liksom å sette fantasien i sving. Gjesp. Men eit sosiologisk studie var det jo definitivt.



uten tittel.
Min far er stygg. Jeg har aldri likt måten han kler seg på, ikke måten han snakker, ikke lukten av han eller synet av han. Han stinker ikke, og jeg vil ikke si han kler seg direkte stygt. Jeg tror det kommer av måten han behandler mor på. Han sier "Jeg ser du har ikke dusjet idag", eller "Skulle ikke du klippe deg snart?" Han sier også ting som "Kan du få opp farten med middagen?" eller "Fy fan som det stinker kattepiss i gangen".

Han sier aldri sånne ting til meg. Til meg sier han at jeg er flink, pen og et talent i fotball. På hver trening står han å brøler på sidelinjen sammen med treneren. En gang slåss han med treneren, dro til han midt i magen etter å ha brølt "dommern er ei jævla fitte", til alles store forskrekkelse. Etterpå ble han fulgt ut.

Da han og mor var gamle, far var over femti, fikk de en unge til, min lillesøster. Far var styggere enn noen gang, kjeftet og brølte, og jeg flyttet på hybel. Lillesøster vokste opp hjemme under fars totale kommando og ble etterhvert en skikkelig jævel mot mor. Både søster og far kjeftet og brølte. "Lag kaffe", "Hiv ut den jævla katten", "Ta på deg reine klær, du stinker" eller "Kjør å hent posten".

Det hele må ha utviklet seg til rene terrorhelvete for mor, men hun stod last og brast med far, trodde jeg. Ungen på bildet er mors, men ikke fars. En dag flyttet mor ut, og hun har ikke flyttet inn igjen. Mannen på bildet er om mulig enda styggere enn far, men han brøler ikke. Far ble igjen sammen med min lillesøster. De brølte og banna, men mor hadde bestemt seg og var ikke til å rokke. Stille og rolig pakket hun mens far herset og stod i, og da mor hadde flyttet ut, begynte far å banke lillesøster. De hele utviklet seg til en tragedie, og lillesøster kom krypende til meg. Jeg ville ikke ha noe med henne å gjøre, dama er aggressiv, så min lillesøster banka på hos mor, men mor hadde flyttet til New York. Jeg ser min lillesøster hver dag på vei til jobb, men jeg orker ikke snakke med henne. Snart flytter jeg til New York til mor. De har funnet en mann til meg.

Mannen min brøler og slår. Jeg prøver å holde ut. Vi har fått to unger og jeg kan ikke forlate barnas far, tenker jeg. Han messer og bråker og står i. Når vi besøker mor på gamlehjemmet, sitter han å surmuler i en krok mens ungene farer rundt og tygger tabletter som ligger slengt på gulvet. Mor liker det ikke, og sier jeg må stikke av.

En dag kom min lillesøster på besøk, min mann blir langt mer medgjørlig, begynner å spise ut og jeg slapper av, glad over at jeg endelig kan få litt fred. En dag pakker han og flytter. Nå har han flyttet sammen med min lillesøster. Ungene ligner på ungen på bildet, ungen til mors nye mann. Min eksmann denger og banker lillesøster, men hun holder ut. Kan ikke flytte på grunn av ungene, og de får en tredje unge men etter denne, flytter lillesøster ut. Hun har møtt min mors siste mann, og de fant umiddelbart tonen.

Jeg har flyttet inn hos en ny mann. Han denger og banker meg, men jeg har innsett mitt lodd. Verden står ikke til påske, og det er like greit.

Her skulle denne historien ha sluttet, men sånn er det ikke. Etter å ha blitt dengt et par års tid, bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg begynte å denge min mann. Jeg dengte han grundig med steikepanne og skjærebrett, truet han med en skarp kniv jeg hadde kjøpt inn for formålet og skremte han så godt jeg kunne. Jeg brølte, drakk og banna, knuste flasker og hundsa han opp og i mente. Trua med det ene og det andre, mest det andre, og lot han skjønne hvilken ussel hund han var.

Dagene gikk, jeg trakasserte og hånte, pinte og plaga, nektet han sex og nektet han mat. Han måtte lage maten sin selv, mens jeg gikk ut for å spise, selvsagt uten at han visste hvor, og jeg møtte nye menn. Jeg overnattet hos disse og ble pult både foran og bak, altetter hvilken innretning vi befant oss på, og etterhvert ble min mann sjalu. Han begynte å jamre og bære seg, og en dag hadde han flyttet ut. Jeg hadde huset for meg selv og må ærlig innrømme at jeg syntes det var like greit, og siden jeg innså at min tid var kommet, jeg var ikke ung stort lenger, lot jeg pule oppad vegger og nedad skap.

Det var henki penki døgnet rundt og når enn jeg fikk meg en runde, sa jeg ja takk. Etterhvert var jeg sår både her og der, og med blødende bakpart dro jeg til legen i taxi. Legen slengte meg på bordet og konstanterte rektalprolaps, det vil si at endetarmen min var i ferd med å falle ut. Legen spurte om jeg var i pornoindustrien, og jeg svarte, som sant var, at nei, det var jeg ikke. Han så på meg med et tvilsomt blikk mens han renset bakparten min med sprit. Etterpå sydde han sammen hele skiten og jeg innså at det heretter var slutt på moroa.

Jeg gikk tilbake til mann, og vi levde i et sammenhengende helvete til siste slutt, men noen flere søte unger ble det ikke.

--

Lese mine bøker? Jaaaa! Dei finn du her:

Kjem august 2013


 Lese om ELISE? Klikk her!!



Sagt om Elise og mysteriet med dei døde hestane:

"Boka er så spennande, heilt umuleg å legge frå seg." Nynorskbok.no

"Ekte spenning." NRK.

"Heftig ny hestebok." Norsk Barneblad.

"ÅRETS BESTE TIPS til hestejenter og dyrlegespirar." Haugenbok.




Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl...

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys...