Gå til hovedinnhold

Oslo er farlig: eg har blitt forfulgt av farga menn i Oslo og hoppa ut av taxiar i fart

Eg budde i Oslo frå 2001 til 2010. Siste tre åra ved Birkelunden på Grünerløkka. Da eg kom til Oslo gjekk eg i byen uten å tenke meg om. Siste tida kunne eg ikkje gå aleine heim frå Torggata til løkka. Eg måtte ha følge eller ta taxi.

Langs gata stod det eg antar var dealere, mørke menn, innvandrarar. Eg er ingen rasist, men det var aldri kvite menn som gjekk ein meter bak meg heile vegen til løkka. Det var mørkhuda. Dei fulgte meg på sida, tett bak eller på andre sida av gata. Eg måtte stoppe og vente på andre som skulle same veg, folk eg ikkje kjente, og slå følge med desse.

Det var ganske ubehagelig. Gjekk eg oppover gata, kom dei kryssande frå andre sida. Om eg ikkje snakka når dei snakka til meg, fortsatte dei å mase. Om eg svarte, fulgte dei etter. Eg har blitt fotfulgt frå Torggata til Birkelunden fleire gonger. Anten tett på, eller på andre sida av gata. Sjølv når eg har hatt følge, har eg blitt fotfulgt.

Til og med på veg til byen kunne dei følge etter meg eller rope eller krysse gata.

Etterkvart våga eg ikkje gå aleine heim.

Det er ille at Oslo skal ha blitt ein by der kvinner ikkje kan føle seg trygge.

Eit alternativ er taxi, men ei heller taxi er trygt. Eg har vel knapt venninner som ikkje har måtta hoppe ut av taxiar i fart. Taxiar som ikkje stoppar, som køyrer forbi dit du skal, taxisjåførar som går amok om du ikkje vil betale svart og så vidare. Taxisjåførar som blir rasande om dei ikkje får nummeret ditt. Og kven er desse sjåførane? Jo, dei er innvandrarar. Eg er ingen rasist, men trenden er klinkande klar.

Eg måtte sjølv hoppe ut av ein taxi ein gong på Bislett midt på natta. Det var ein mørkhuda sjåfør. Han var rasande og trua meg fordi eg hadde sagt feil gatenummer og no forsøkte rette det opp. Han nekta å køyre meg til det nye nummeret, og vende bilen i eit kryss. Da hoppa eg ut i fart, ga han ein fingern og ba han ryke til helvete. Vi kan ikkje akseptere slik åtferd. Menn som ikkje har noko respekt for kvinner.

Ein annan taxisjåfør stakk av med penga mine da han stoppa bilen og eg skulle hoppe ut for å hente noko. Kven var han? Jo, ein innvandrar. Han såg på meg med avsky fordi eg hadde store sår i ansiktet etter å ha krasja på sykkel. Eg var på veg til tannlegen for å fikse tenna. Han respekterte meg ikkje. Han tok mine penger. Han var ein skitstøvel. Slike mannfolk vil vi faktisk ikkje ha.

Men det er farlig å sei imot.

Ein gong klokka elleve på føremiddagen kom eg ut av ein butikk i Akersgata. På fortauet gjekk ein mann, ein innvandrar. Han ville ete middag med meg. Eg har aldri møtt han før. Eg sa nei. Han sa jo, og til slutt måtte eg ta hans nummer for å i det heile tatt bli kvitt han. Det blei sjølvsagt ingen middag. Han var aggressiv og pågåande.

Det fins mange historier om dette. Eg har aldri blitt utsatt for noko overfallsvoldtekt, men eg har vorte ganske forsiktig etter at eg oppdaga korleis Oslo er i ferd med å bli. Oslo er ikkje trygt for kvinner. Oslo er farleg og byen er full av menn som manglar respekt for kvinner.

Er det sånn hovedstaden skal vere i verdens mest likestilte land? Eg kunne fortalt langt meir, men teikninga er klar. Noko må gjerast. Menn som manglar respekt for kvinner kan ikkje få gjere Oslo utrygg.


Glad i å lese? Då liker du heilt sikkert mi nye bok!



Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...