Gå til hovedinnhold

To romanar: fantastisk klokskap og statusjagande ektepar

Tilbaka til henne. Sara Lövestam, Piratforlaget. 

Kort sagt fantastisk bra bok som gjerne skulle ha vore tre gonger så lang, sjølv om den alt er på 580 sider. Kom ut på svensk i slutten av mars og skriven av Sara Lövestam, ein ung svensk forfattar det er verdt å følge med på. Dette er ein slik roman det går lang, lang tid mellom kvar gong du kjem over. Eit skikkelig litterært funn.

Handlinga vekslar mellom notid og perioden 1906-1919, mellom vår tids Hanna og den tids Signe, skulefrøken i Tierpe utanfor Stockholm. Det er fascinerande og truverdige skjebnesskildringar, ingen happy ending, men real life ending. Livet smerter oss, men vi kan leve vidare likevel. Det som gjer sterkast inntrykk er relasjonane og korleis relasjonar blir oppløyste og ødelagt, erstatta av nye. Relasjonar som ein kanskje trudde skulle vare evig, som går i knas og mister sin relevans, men som likevel kan prege eit heilt liv, sjølv etter at dei er over.



Jag skulle aldrig ljua för dig, Moa Herngren, Wahlström Widstrand, mars 2012.

Dette er ein litt mindre fascinerande roman, men den er bra likevel. Boka handlar om ei kvinne som er gift, har tre barn og ein mann. Ho har ein vellukka fasade og strekker seg langt for å framstå som den perfekte mor og kone. Dette framstår som det ultimat kjedelige livet, og det tek då også knekken på vår hovedperson som sakte går til grunne personleg for så å realisere seg att etter skillsmissa. Ho gjer ei rekke idiotiske ting, men har ikkje vett og forstand til å sjå det sjølv. Sjølvinnsikt burde delast ut gratis på alle gatehjørner for å unngå at folk lever livet sitt på #dettaviset.

Litt sånn klassisk: ekteskapet og ungane, pluss den perfekte fasaden, er eigentleg eit mareritt. Eller litt sånn: boka gir fingern til den perfekte fasaden, skreller den inn til beinet, ler og seier: patetisk. Kva er poenget med fasaden eigentleg? Er folk, slik som vår hovedpersonn her, så tette i pappen at dei bygger statusen sin på fasade, inntekt og rolla som perfekt mor? Ja, mange gjer nok det sjølv om desse for meg er ukjent mark.

Det er noko stakkarsleg over dette ekteparet. Han med sin påtagne raddisstil: miljø og klima, redde verden, som er dårleg gjennomført, ikkje i nærheten av ein ekte raddis. Eventuelt er han meint å vere ein wanna be, eventuelt kjenner ikkje forfattaren til denne typen folk. Vår hovedperson, på si side, sit med si barnslege tru på at ho kan greie absolutt alt på ein gong. Det er eit høgt utdanna, men lite refektert ektepar vi møter her. Utan sjølvinnsikt for fem øre, utan evne til å kommunisere og utan evne til å ta grep om eigne liv. Er dette normalt? Da er det i alle tilfeller ikkje rart vi har mange skilsmisser i #dettalandet. Dette er iallefall ei bok som til fulle viser fram eit patetisk karriereektepar som sjølv i godt vaksen alder framleis er heilt ute av touch med virkeligheten og eigne liv. Ikkje alle er kloke, og denne måten å leve på, er vansinne, som ein seier på svensk. A good bad read.


Populære innlegg fra denne bloggen

Bløff om burhøns

Du har kanskje lese det i media: bur for verpehøns er no forbode i Norge. Den glade nyheten spreidde seg som eld i tørt gras etter nyttår. Der er berre eit problem: burhøns er ikkje forbode i Norge. Det har berre kome ein ny type bur. Verpehøns står ikkje lenger i såkalt tradisjonelle bur, men i miljøinnreia bur. ”Egg fra burhøns” lyder advarselen på eggkartongene på Rema 1000. Upresis markedsføring, mener Fjørfelaget» (Animliasnettsider). Denne artikkelen stod på trykk som gjestespalte i Nationen 14.juni 2012. Den stolte hane bløffar også om bur. Fjørfelaget er sinte fordi Rema 1000 merker egg frå burhøns, med «egg frå burhøns», men sjekkar vi ut videoane Animalia har lagt ut av dei nye såkalte miljøinnredningane for verpehøns, skal ein ha rimeleg dårleg syn for å kunne påstå at dei nye bura ikkje er bur. Til og med kvinna som viser fram bura, omtaler bura som bur. Dette må vere ein taleglipp frå Nortura si side, då det er samvirket sjølv som står bak videoen. Nortura ...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...