Gå til hovedinnhold

Ostelaging på sæter i Härjedalen, glimt frå praksis


Dette er meg. Eg blir litt utydeleg når det regnar.


På veg til pasientbesøk, møtte eg på eit par kyr. Det viste seg at desse kyrne melkar for eit sætermeieri.


Her er eit klassisk sætermeieri.


Eg kjeik inn døra.


Der var det ostelaging på gang. Eg fekk lov å ta litt fotos, og sidan dagens sæterku var min siste pasient, tok eg meg god tid til å drikke kaffe med bonden som kokte ost, samt fekk meg ein leksjon i alt om ostelaging på sæter.


 25 liter melk vert først varma til 33 grader, så tømmer ein i slikt magisk ostestoff og let det stå i 45 minutt før ein kokar det opp og let det koke til halvparten er att. Så let ein det stå og modne i eit døgn. vips, et! held seg to tre veker i kjøleskap eller kan frysast ned. heime kallar vi det for mylse. her kallar ein det grynost


No kokar melka. Under gryta er det ved.


her er ein an type ost som ligg og modnar, av kumelk, laga på sætra. kumelk frå sætra har høgare feittinnhald enn melk frå vinter-kraftfor-ku, og difor betre for ost. dessutan har den luftkontakt. da får ein rett bakterieflora. osten skal modne på trefjøl, og denne trefjøla er nesten hundre år gamal. etterpå skal den modne vidare i jordkjellar til den har eit tjukt lag av pelssopp over heile seg i alle slags fargar. Nokre sel osten med pelsen på, andre vaskar den av med vatn før salg. Tipper Mattilsynet ville elske ost med pels på ♥ I do


i denne forma trykker ein ned ostemassen, men først legg ein eit handkle i botn. sjekk årstalet. forma er over 150 år gamal. gjennom krossen renn overflødig melk ut. slike gamle former vil dei ha pga i treet sit smak og bakterier. difor lappar dei forma med gaffatape.



I denne sæterfjøsen står kyrne om natta sommarstid.


 Her er båsane dei ligg på.


Klassisk fjällko med klassisk temperament og velutvikla sprøyteskrekk.


 

Bak denne grinda går dei på beite heile sommaren. Sånt blir det god mat av!

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...