Gå til hovedinnhold

Kjøttfrie dager - forbrukarbløffen om kjøt

..heller enn å bremse opp, slå eit slag for dyrevelferd og kvalitet, pøsar landbrukssektoren på med meir søppelkylling, meir betongpurker og meir kalkun med hofteleddysplasi. På same tid klagar ein over dårleg betaling. Men lat oss vere litt ærlege med oss sjølv: kva kan ein i grunn vente seg av betaling for industrielle masseprodukt?

Trykt i Nationen som gjestespalte 4.oktober 2012

Her om dagen fekk eg ei bok i posten. Kjøttfrie dager er skriven av journalistane Hege Ulstein og Yngve Ekern, som forøvrig også er eit ektepar. Ekern traff eg på Dyreetikkonferansen i Oslo 21.september der han sat i eit mannstungt panel og debatterte Hvordan formidle dyreetikk – fra gård til gaffel. Professor Runar Døving hadde tidlegare halde eit innlegg om Å produsere et dyr, og påstod at å avlive eit kjæledyr er som eit mord å rekne. Virkeligheten er ein stad eg trivast til dels ganske godt i, og Døving var i ferd med å ta oss alle ut på viddene.



Så kom den energiske Ekern byksande opp trappa og spurte om eg hadde lese boka hans. Det hadde eg ikkje. Med ein viss skepsis opna eg nokre dagar seinare pakka i posten. Kjøttfrie dager er ifølge seg sjølv ei kokebok og veiviser for travle familier som vil spise godt og mer miljøvennlig. Det er ei kokebok om korleis ein kan lage vegetarisk mat. Og det er ei bok som inneheld ei rekke svært kritiske på spikern-kapittel om industrilandbruket. 


Eg er ingen kokk, men min umiddelbare respons på Facebook var denne: «Kjøttfrie dager set eit godt og balansert fokus på den villeiande marknadsføringa frå norsk kjøtbransje og korleis forbrukarane systematisk blir bløffa av aktørane i markedet. Utruleg smart skrive, frekt og rått kritisk. Bra».

Den andre reaksjonen var slik: «Dei er svært klarsynte i sin argumentasjon. Dette er down to basic, og veldig godt formidla.» Heller enn å vase seg ut på viddene i tal, teoriar og vanskelege facts, klinkar Ekern og Ulstein til med the basics og er forbilledleg tilgjengelege. Dei meislar ut dei mest elementære argumenta frå informasjonsjungelen.

«Vi et alt langt meir kjøt enn det norske ressursgrunnlaget kan bere, og vi må importere fôr frå andre land for å stille vår eigen hunger. I tillegg importerer vi kjøt.»

Det er sant! Norsk kjøtproduksjon er ikkje mogeleg å halde gåande på norske ressursar. Norsk konsum av kjøt er så stort at det må bli industriproduksjon av kylling, gris og kalkun. Men heller enn å bremse opp, slå eit slag for dyrevelferd og kvalitet, pøsar landbrukssektoren på med meir søppelkylling, meir betongpurker og meir kalkun med hofteleddysplasi. På same tid klagar ein over dårleg betaling. Men lat oss vere litt ærlege med oss sjølv: kva kan ein i grunn vente seg av betaling for industrielle masseprodukt?


«I virkelighetens verden finst der ingen anna måte å produsere dei store mengdene kjøt vi et på enn industriell framstilling», skriv Ekern og Ulstein. Og: dei fleste har råd til å betale ein god del meir for kjøtet enn dei gjer i dag, om vi et det sjeldnare.» Innertiar.

Et vi mindre kjøt, skriv dei, synk etterspørselen. Og dei stiller eit godt spørsmål: skal vi verkeleg godta at vi ikkje orkar tenke på korleis maten vår blir til for at vi i det heile tatt skal klare å ete den?

Eg stiller eit anna spørsmål: korleis føles det å vere ein kyllingbonde som produserer mat ingen orkar tenke på korleis er framstilt? Føles det bra å produsere eit produkt verken samvirka eller landbruket kan stå inne for? For slik er det idag. Produkta må dekkast til via reklamen og forbrukarbløffing.

Lat meg til slutt stille det openbare, ganske vanskelege, men langt frå patetiske, spørsmålet: kva skal vi med landbruk over heile landet etter, når store deler av det dei produserer er kjøt vi ikkje eigentleg treng, av ein kvalitet ingen vil betale særleg mykje for, på ressursar vi ikkje har? Det er kanskje på tide med nokre kjøtfrie dagar.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...