Gå til hovedinnhold

Dyrelegepraksis for skuleelevar!

I forbindelse med skulebesøk med barneboka mi, Elise og mysteriet med dei døde hestane, som passar for aldersgruppa 10-100 år, har eg laga eit skuleprogram om dyrlegepraksis. Eg viser foto av dyr og foto frå praksis, og her ser du ein liten smakebit frå programmet.

Elise og mysteriet med dei døde hestane er ei spenningsbok for barn og ungdom, utgitt på Samlaget i august.

Boka er den første i ein serie spenningsbøker om hest, dyrlegar og livet på bygda. Les omtalen hos NRK.

Ein dag var eg på Flatene skule i Førde og snakka for 1.-4.klasse i to puljar på a hundre elevar i 45 minutt per pulje. Det var veldig gøy. Ungane var veldig engasjerte. Først fortalde eg om å vere dyrlege, så las eg passande passasjar frå boka og så viste eg mange bilete. Når eg viser bilete, spør eg ungane kva dei trur dei ser, eller andre spørsmål relaterte til bileta, og det var ein utruleg respons. Dei var altså heilt med. Eg prøver trekke dei med så dei er delaktige heile vegen, og wow, for eit engasjement. Alt frå einstemmig WOW til einstemmig ÆSJ! Eller OOOOJ så kult!! eller latter. Og hender i veret heile tida. Slikt kan eg like!!

Årets beste hestebok, ifølge haugenbok.

Eg fortel masse artige historier frå praksis, og i kva andre yrker kan du snu ein hest opp ned og heise den opp i taket? Om rulling av kyr med vondt i magen, om hestens skarpe tenner og korleis gi kaninen din rett mat. Bileta er frå hesteklinikk, operasjonssalar, feltpraksis, Sverige og Norge og viser alle slags dyr i situasjonar du vanlegvis aldri ser dei i. Det skal vere ein opplevelse for ungane å sjå, og lærarane sjølvsagt!


Dette er verdas eldste hesterase, Akhal-Teke, og det var den som inspirerte meg til å skrive om Elise.


Dette må du ikkje finne på heime. Og kva er det eg driv med, og kvifor?


Hesten har hovudet sitt nesten heilt full av tenner! Berre sjå på biletet over!


Visste du at det fanst tamme elgar du kan kysse på nasen? Eller at vi kan lage ost av elgmelk?


I kva andre yrker enn som dyrlege kan du snu ein hest opp ned? Og kvifor gjer vi det?


Alpakka med tannverk vert operert på hesteklinikken i Oslo. Kvifor trur du han har ei tube ned i halsen?


Her ser du ei ku med vondt i magen. Då spurde elevane kvifor den har rosa strek på magen. Ja, veit du det? Og visste du at kyr med vondt i magen kan rullast rundt og bli bra igjen?


Her ser du kyr i India. Når dei skal pyntast, får dei målt horna sine blå! Ganske kult. Og ungane var altså heilt med, og på slutten, då dei fekk stille spørsmål, skaut åtti hender i lufta. Oh my god, det var mange spørsmål!! Og dei hadde laga masse spørsmålslappar som dei hadde med seg og spurde om alt frå kor lang tid det tek å skrive ei bok, til kva som er det søtaste dyret eg nokon gong har sett.

Og så hadde dei teikna dyr. Heile rommet var fullt av fine teikninar dei hadde laga før eg kom. Det var skikkelig stilig. Og så fekk eg med meg eit heilt hefte med teikningar heim!






Programmet passar også for eldre, til og med vaksne som vil ha litt lett underhaldning. Det kan frykteleg lett tilpassast etter behov og ønske, og passar både som bokprogram og for eksempel i naturfag. Eller på andre ting, som bokdagar eller kvar som helst ein føler at det glir inn eller kan fungere. Det tek ca 45 minutt i fullformat, kortare eller lenger tid er kjapt å tilpasse.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys