Gå til hovedinnhold

Sjølvhjelpsbøker kan vege opp for manglande forstand. Gode bøker gjer deg klok

Før jul tenkte eg at i 2011 skal eg bli eit betre menneske. Så kva skal ein stakkar gjere. I ein artikkel på Aftenpostens kultursider las eg at eg kan bli egoist, ja ein kunne enda til få lokka fram sin indre psykopat om ein les for mykje sjølvhjelpsbøker. Egoist er eg frå før, psykopat treng eg ikkje bli. Eg vurderte risikoen som ikkje verdt å ta, og på veg bort frå sjølvhjelpshyllene ramla eg over Edvard Hoem.

Trykt i Klassekampen som signert-spalte, januar 2011

Hoem er ein mann med mykje hår og mykje stemme som skriv mangt og mangfaldig. Blant anna boka «Ave Eva». Så kva lærte eg av «Ave Eva»? Eg lærte at ikkje bør rømme frå kjærast og barn utan å sei frå, samt at
odelsretten er ei last som kan øydeleggje liv. Neste bok ut var «The Glass Castle» av Jeannette Walls. Her las eg at foreldre ikkje bør bruke pengane sine på alkohol når dei har fire ungar som treng mat, samt at ein ikkje skal køyre lastebil i mange timar med eit spedbarn laust liggjande bakpå lasteplanet. Då kan spedbarnet skyte deg når det vert vakse. Eg lærte også at du kan kome godt utav det sjølv om foreldra dine er borderlines.

Neste bok ut var «Arlington Park» av Rachel Cusk. Den fører eit fi nt, lyrisk språk innanfor flinke, litterære rammer. Denne boka beskriv kvinner som truleg vil vende seg til sjølvhjelpslitteraturen for å bøte på sine miserable firkantliv, medan det dei eigentleg har behov for, er litt realitetsorientering. Boka handlar om kvinner som bur i ein forstad til London. Alle er gift, har ungar og mann, og ingen av dei får gjort det dei sjølv vil her i livet. Dei kjedar seg. Regnet fell. Dei innser at dei har gift seg med ein illusjon, dei reiser på handlesenter, ét stivstrigla middag hos kvarandre, drikk seg fulle på rødvin og lever eit elles gørrkjedeleg korrekt middelkasseforstadsliv.

Les også: Sjokkert over eventyr. Er Synnøve Solbakken høgreekstremt? Kommentar frå Bergens Tidende.

Dei meiner sikkert også at Bjørnstjerne Bjørnson er gått ut på dato. Og kva er så skilnaden på «Arne» av
Bjørnson og Arlington Park av Rachel Cusk? Jo, skilnaden er at Cusk beskriv det som er vanleg å beskrive om traurige, keisame, til dels heimeverande kvinners liv anno 2000-talet. Bjørnson skriv om dei same kvinnene hundre og femti år tilbake. Cusk skriv i eit lyrisk språk om ein type liv som gir oss behov for sjølvhjelpsbøker: du har eit gigantisk indre potensial som må realiserast, og fordi det ikkje kjem til uttrykk: du er verken professor eller forfattar, er du misnøgd og lir. Bjørnson beskriv i «Arne», ofte vulgært og på rim, det traurige livet for ei ambisjonslaus plasskvinne på attenhundretalets norske bondeland. Ho blir gravid, spelemannen vil ikkje ha henne. Han blir invalid og må bu i lag med henne likevel, han slår henne og hatar
henne, drikk og ber seg, ho lir og gret og syng og gjer husarbeidet og tek seg av sonen Arne. Replikkar fell som replikkar enno fell, mannen dør som menn ofte gjer medan sonen veks opp til å bli ein grepa kar. Han giftar seg med dotter til kvinna far hans sveik.

Rachel Cusks kvinner er tungt nedsylta i sjølvrealiseringas trege teori. Den gjer dei ulukkelege. Dei treng å lese litt Trygve Gulbranssen. I «Og bakom synger skogene» og triologien om folket på Bjørnstad kan vi
lære at pengemakt tyngjer, at ein skal fokusere på å nå eigne mål heller enn å huse tankar om hemn, ikkje drepe din neste om han dansar med dama di på fest og ikkje late deg leie vill av kvinner med vonde tankar i sinnet. Ein må fokusere på kva ein sjølv kan få til ut frå det ein har fått utdelt, og gjennom dette utføre gode gjerningar. Ein skal ikkje misunne sin neste, låne pengar til døgeniktar eller bortforklare eigen tilkortkommenheit. Visdommen er evig om enn er den banal.

Å lese bøker om fordums forgagne tider der evne til rett handling avgjer død og liv er like god lektyre som Arlington Parks kjeie kvinner som i politisk korrekte former prøver livets trange kjolar på sitt tapte potensialets fasong. Banaliteten i direkte skildringar og levd liv inneheld visdom og vett tilsynelatande
undervurdert i vår tid der mange let til å tru at teori, tal og sjølvhjelpsbøker kan vege opp for manglande
forstand og dumme feilval. Kanskje er for mykje tillit fl ytta frå praksis til teori.

Folkevett og praktisk handling vil heller ikkje, om genetikken din er i orden, føre deg på sporet av din indre psykopat. Vi er dels det vi lærer, dels er vi tru mot vår natur. Kan hende bør vi, i det nye året, bli mindre tru mot teori i praksis. Kanskje blir vi då litt lukkelegare.

Anne Viken,

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...