Gå til hovedinnhold

Held du kaninen din i eit lite bur? Gratulerer! Du kan smykke deg med tittelen "dyreplagar"!


Burdyr? Nei. Foto: Marit E Buseth
Kaninen Erling (10) fikk beinskjørhet, leddgikt, slitasjeforandringer i ryggen og ble deformert på grunn av manglende muskulatur. Ti år i bur... 


Les denne gode artikkelen i Dagbladet om kva som skjer med kaninen.

Kva slags mennesker er det som held dyr på denne måten? Ein kan spørre seg. Du kjenner sikkert nokon. Vanlege folk som ikkje bryr seg, og som ikkje burde hatt dyr fordi dei mangler kompetanse og interesse.

Dette er klare brot på lov om dyrevelferd. Dyreplageri er ikkje lov i Norge. Men paradoksalt nok, i Norge kan kven som helst halde dyr, og det er ingen tvil, når ein har vore ute i felten og sett på dyrehaldet, at kven som helst ikkje er kvalifisert. Kanin er eit av dei mest mishaldne kjæledyra vi har, ofte verre enn pels. Mange kaninar sit eit heilt liv i eit knøttlite bur aleine. Dei kan leve opp til tolv år.

Kaninen er eit dyr som kan springe opp mot 45 km/ timen, og er svært sosiale. Det seier seg sjølv at desse dyra ikkje passar i små bur aleine. Hald av kanin i små bur er ikkje noko betre dyrehald enn industriell kyllingproduksjon. Det er antakeleg like stort omfang av dårleg dyrehald i private hushaldningar med kjæledyr som det er i industrilandbruket, men mange dyreeigarar ønsker ikkje ta til seg informasjon om skikkeleg dyrehald. Dei har så liten kunnskap at dei ikkje ønsker lytte til korleis dei kan betre sitt dyrehald. Dei trur at ein kanin, så lenge den sit pent, er lykkeleg. Det er vanskeleg å tru, men ja, slik er mange dyreeigarar.

Vanskeleg å halde oversikt over kven som har desse kjæledyra er det også då dei ikkje er registrert og kan kjøpast i ein dyrebutikk like lett som du kjøper ei avis. Dei kjem ofte sjeldan til veterinær, fordi ingen bryr seg eller skjønar at dei treng hjelp, og når dei skjønar det, er det ofte for seint. Kaninar som kjem til dyrlege er ofte så dårlege at løpet er kjørt. Dei har blitt vanskjøtta, fått feil mat og site i bur i mange år. Dei har eigarar som aldri skulle ha hatt kanin.

Mange trur at kanin skal ha gulrot, men gulrot for kanin er like ille som chips og brus for oss. Dei skal heller ikkje ha epler. Dei skal ha gras, høy og urter, og der finst kaninfor. 

Mange trur det held å la kaninen hoppe rundt nokre minutt eller halvtime per dag. Dette er feil. Dei skal helst gå lause heile døgnet. Og dei skal vere fleire ilag. Å halde einsam kanin er ikkje riktig hald av kanin. 

Av og til kan ein lure litt på folk sitt skjønn. Forstår dei verkeleg ikkje at kanin og andre dyr ikkje skal haldast på slike måtar? Ein kan jo begynne å lure av og til. Enkelte meiner visst at kanin er til for oss, og difor kan vi behandle den nett som vi vil. Fordi vi eig den og har betalt den. Enkelte har horrible syn på dyr. Eit dyr er eit levande vesen, ikkje ein ting. 

For å gjere det heilt enkelt for til og med den minst kompetente dyrehaldar: hadde du likt å sitte i bur heile livet? Svaret gir seg sjølv, og dyr er ikkje ulike oss på denne måten, sjølv om dei er andre artar enn oss. Dette er så enkelt å forstå, men mange verkar benekte det. Kanskje orkar dei ikkje, eller vil ikkje, ta innover seg at dei er dyreplagarar. Kanskje gir dei faktisk katten.

Der finst gode naboar som tek seg av kaninar som vener og bekjente held på denne måten, og det er faktisk lov å gripe inn og sei frå om du kjenner til folk som misheld kaninar. Dei er ofte så kunnskapslause at dei ikkje er klar over det sjølv. Dette er folk som ikkje bør ha dyr. Og det er lov å gi beskjed. I følge Lov om dyrevelferd er du pliktig. Det er verken uhøflig eller kjipt, det er å vise ansvar.

Lære meir? Eg har laga ein faktavideo om hald av glad kanin ved hjelp av Marit Emilie Buseth som er intervjua i Dagbladets artikkel.

Fakta om hald av ein glad kanin from anne viken on Vimeo.


Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb