I 2006 økte eksporten av oppdrettstorsk med 41 prosent. Grunn til jubel?Av Anne Viken (Marta Aase Viken, foto)
Totalt ble det i 2006 eksportert torskefisk for 10 milliarder kroner, en økning på 1,3 milliarder kroner, eller 15 prosent, sammenlignet med 2005. Eksporten av oppdrettstorsk økte med 41 prosent i fjor, melder Eksportutvalget for fisk.
Fjella stuper bratt ned på begge sider av Dalsfjorden i Sogn og Fjordane. Fullkommen turistidyll. Fiskebåter ved kaien, fisk til tørk i taket og fiskestenger langs veggen.
Pellets tytet ut av munnen på fisken, forteller fiskerne. Det er ekkelt, sier de og speider utover fjorden. Blikk stille. Ikke en fisk. Ikke en fugl.
For i tillegg til å være ekkelt, er det høye fôrforbruket i norsk fiskeoppdrett ekstremt energikrevende. En del av dette havner utenfor anlegget og blir spist av vill fisk, eller rømt oppdrettsfisk.
Tobis, kolmule og annen industrifisk er vanligvis viktig næring for både sjøfugl, fisk og hval i det fri, og i 2005 var tobisbestanden så hardt belastet at fisket ble stanset. Den utløsende årsaken var var total hekkesvikt blant sjøfugl i hele Nordsjøområdet.
Den samlede eksporten av laks og ørret har aldri vært høyere, og totaleksporten av laks og ørret nådde 18,5 milliarder kroner, en økning på 3,6 milliarder fra året før. Norge er verdenesledende på produksjon av atlanterhavslaks og ørret.
Masse penger til ting som skjer i distrikta, tenker en da og ser for seg at ledende oppdrettsfylker som Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, som de siste åra har hatt den største nasjonale nedgangen i fiskeflåten, i det minste har oppdrettsfisken å glede seg over.
Men er oppdrettsanleggene god distrikspolitikk? Nei. Det er de ikke, mener fiskerne. Et par personer får jobb på anlegget, pengene forsvinner til multinasjonale eiere. Lite penger blir igjen mellom fjella i vest.
Karakterestikk av moderne oppdrettsnæring kan kort oppsummeres i: multinasjonalt eierskap, store enheter i alle ledd, effektiv produksjon, manipulering, internasjonal konkurranse og en ledelse dominert av advokater, økonomer og investorer.
I perioden fra mai til slutten av oktober 2006 har Fiskeridirektoratets syv regioner inspisert 75 matfisklokaliteter med tilhørende anlegg, melder Fiskets gang. Det ble avdekket 39 brudd på kravet om å inneha dugelighetsbevis.
Samtidig, i Dyrevelferdsmeldingen, leser vi at dyr skal holdes i miljø som gir god livskvalitet. Der står lite om finneslitasje, finneråte, sammenvokset organer, svakt hjerte og overvekt. Alle helt vanlig gloser en må kunne i møte med oppdrettsfisk. Særlig slitasje og råte på ryggfinne og halefinne regnes som ”normalt”. Dermed svømmer fisken mindre effektivt, bruker mer energi og belaster kroppen på en unaturlig måte.
Ryggradsdeformiteter er også svært utbredt hos oppdrettsfisk. Årsaken er blant annet avl, vaksinering, ernæring og hurtig vekst. Oppdrettsfisk spiser høyenergifôr med høy fettprosent, og er utsatt for temperatur og lysmanipulering som gjør at den vokser mye raskere enn sine ville slektninger.
Hjertesykdommer er relativt vanlig forekommende. Fisken har også en tendens til å utvikle et noe spesielt utformet hjerte med nedsatt pumpefunksjon, noe som gjør fisken ekstra utsatt for å dø under stress. I tillegg har den elendig kondisjon. I sommer ble laksetrappa i elva Gaula i Sunnfjord blokkert av rømt oppdrettslaks som kort sagt ikke orket å ta seg opp elva. De ble stående fast og blokkere for sprek villfisk til noen forbarmet seg over rømlingene og tok de til de evige fiskemarker.
Og med på lasset med dårlig kondis, følger ofte overvekt. Spesielt regnbueørret kan bli skikkelig feit. Kanskje ikke så dumt ettersom det japanske markedet vil ha feit fisk til sushi, men disse smellfeite fiskene har ofte små og svake hjerter, samt reduserte finner. De ligner overhode ikke på den kjappe ørreten en får på kroken på fjellet.
Er dette etisk akseptabelt? Jaja, kan man si. All oppdrettsfisk blir i det minste vaksinert. Det er mer enn hva verdens barn blir. Men vaksinene forårsaker en sammenvoksning mellom bukvegg og indre organer. I noen tilfeller alvorlige bivirkninger med betennelser og sammenvoksning der indre organer vokser sammen til en massiv pakke, noe som fører til bevegelsesproblemer og kassaksjon.
Og selv om antibiotikabruken har sunket betraktelig og mange bakteriesykdommer har redusert sin forekomst, blant annet som en følge av vaksinasjon: Sykdommer som aldri har vært noe problem blant villfisk, er et problem i oppdrett, og virussykdommer er en langt fra å kontrollere.
I følge tall fra SSB, skyldtes 43,8 prosent av tapet av laksefisk sykdom, mot 38,6 prosent av tapet av ørret.
Når det er sagt, kan en diskutere hvorvidt det i det hele tatt har en hensikt å diskutere hvorvidt fisken merker at den er både defomert og spist på. Forskerne er nemlig ikke helt enige om hvorvidt den faktisk føler smerte, selv om forskning viser at fisk har tilnærmet lik nevroanatomi som andre virveldyr.
Til slutt, når fisken har spist seg stor, blir de som ikke har klart å rømme sendt til slakt. De sultes i to til tre dager, transporteres i brønnbåter og pumpes inn på slakteriet. Her bedøves Norges nye olje ved bruk av isvann og CO2 før gjellene overskjæres og hodet kappes av.
Bedøvelse ved bruk av lav temperatur kombinert med CO2, regnes ikke som velferdsmessig forsvarlig, og skal innen 1.januar 2007 være erstattet av bedøvelse ved slag mot hodet etterfulgt av overskjæring av gjellene. Utfordringen er fiksering av fisken slik at slaget treffer korrekt.
Oppdrettsfisk er ingen økologisk bærekraftig næring. Høyenergifôr kjøpes inn av multinasjonale selskaper på global basis, produseres ett sted for så å fraktes over halve kloden dit fisken er, før den ferdige fisken blir solgt til utlandet. Energiforbruket knyttet til transport og fôr er høyt.
Største marked for norsk oppdrettsfisk er Russland med en totaleksport på 596 millioner kroner foran Japan som har en eksportverdi på 275 millioner kroner, skriv Fiskaren. Den norske eksporten av laks øker til nye turistmål. For eksempel økte eksporten av laks til Sør-Afrika med 17 millioner kroner (+78 prosent), til Egypt med 14 millioner kroner (+88 prosent) og til De Forente Arabiske Emirater med 11 millioner kroner (+48 prosent), viser tall fra Eksportutvalget for fisk.
På verdensbasis er akvakultur den raskest voksende industrien innen matproduksjon. Det kreves mellom fire og fem kilo industrifisk fra havet for å produsere en kilo oppdrettsfisk. Kanskje en må begynne å tenke seg om før en serverer fisk til middag.
