Gå til hovedinnhold

Bergen i våre hjarte


Bergen i mitt hjarte. Kva er det med Bergen som får alle vestlendingar til å ville forbli her til evig tid, eventuelt dra hit for å studere for seinare å reise tilbake til der dei ein gong kom frå ein annan stad på Vestlandet, medan Bergen fortset med å forbli å våre vestvende hjarte?


Kan det vere det sinnsyke regnet som hamrar ned og vinden som vrir paraplyen, eller haglet som treffer deg i skallen som kuler når du kryssar Torgallmenningen, eller er det det store fråveret av østlendingar.. Eller er det kort sagt at her kryr av kjente som ein har kjent sidan ein var ein neve stor, som ein sprang i skauen med då ein var liten, bada naken med i elva eller drakk sine første øl sammen med? Muligens. Så da vil det med andre ord sei at eg trekkes mot Vestlandet som eit ledd i eit nostalgisk tilbakeblikk mot ein svunnen barndom. Hm. Det vil i såfall bety at det ikkje er vitsi å reise tilbake. Barndomen er jo unekteleg over. Og eg kjem som alle andre til å måtte jobbe og slite for å overleve, det blir neppe tid til å springe rundt i skauen dagen lang med badering under armen. Så kva i alle dagar skal ein vestlending dra tilbake til Vestlandet for når ein vestlending også kan jobbe og ha kompiser i Oslo?

Ringen sluttes og alle veier er ein omvei heim som min fetter seier. Kanskje har han rett. Men heim kan vel vere kvar som helst. Einaste er at Bergen er eit anna land enn Oslo, og vestlendingar er eit anna folkeslag enn østlendingar, og annleis enn trønderar også for den del.

Men om ein ser bort frå Bergen. Kvifor flyttar ein som kjem frå bygda på Vestlandet så tilbake til bygda der?

Kanskje fordi ein på eit eller anna tidspunkt blir dritlei av å stå i kø like ofte som ein trekker pusten, dritlei av bråkete fulle folk i gata utanfor vindu ditt kvar einaste kveld, og fordi ein blir lei av å puste eksos og aldri kunne opphalde seg på ein stad der det er stille i meir enn fem minutt av gongen.

Vestlandet! Here I come. Eg må berre få gjort eit par ting først.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb