Gå til hovedinnhold

Bergen i våre hjarte


Bergen i mitt hjarte. Kva er det med Bergen som får alle vestlendingar til å ville forbli her til evig tid, eventuelt dra hit for å studere for seinare å reise tilbake til der dei ein gong kom frå ein annan stad på Vestlandet, medan Bergen fortset med å forbli å våre vestvende hjarte?


Kan det vere det sinnsyke regnet som hamrar ned og vinden som vrir paraplyen, eller haglet som treffer deg i skallen som kuler når du kryssar Torgallmenningen, eller er det det store fråveret av østlendingar.. Eller er det kort sagt at her kryr av kjente som ein har kjent sidan ein var ein neve stor, som ein sprang i skauen med då ein var liten, bada naken med i elva eller drakk sine første øl sammen med? Muligens. Så da vil det med andre ord sei at eg trekkes mot Vestlandet som eit ledd i eit nostalgisk tilbakeblikk mot ein svunnen barndom. Hm. Det vil i såfall bety at det ikkje er vitsi å reise tilbake. Barndomen er jo unekteleg over. Og eg kjem som alle andre til å måtte jobbe og slite for å overleve, det blir neppe tid til å springe rundt i skauen dagen lang med badering under armen. Så kva i alle dagar skal ein vestlending dra tilbake til Vestlandet for når ein vestlending også kan jobbe og ha kompiser i Oslo?

Ringen sluttes og alle veier er ein omvei heim som min fetter seier. Kanskje har han rett. Men heim kan vel vere kvar som helst. Einaste er at Bergen er eit anna land enn Oslo, og vestlendingar er eit anna folkeslag enn østlendingar, og annleis enn trønderar også for den del.

Men om ein ser bort frå Bergen. Kvifor flyttar ein som kjem frå bygda på Vestlandet så tilbake til bygda der?

Kanskje fordi ein på eit eller anna tidspunkt blir dritlei av å stå i kø like ofte som ein trekker pusten, dritlei av bråkete fulle folk i gata utanfor vindu ditt kvar einaste kveld, og fordi ein blir lei av å puste eksos og aldri kunne opphalde seg på ein stad der det er stille i meir enn fem minutt av gongen.

Vestlandet! Here I come. Eg må berre få gjort eit par ting først.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...