Gå til hovedinnhold

Eg er ein politisk tåkedott

Kommentar eg fant som eg har skrive i Nationen.

Eg las ein FOKUS-kommentar i Klassekampen søndag 27.april av Trond Andresen under overskrifta "Håndverkerne. Tilhører du skravleklassen?" Han skriv blant anna dette:

"Tenk deg ei vannrett linje, hvor vi skal plasere yrkesgrupper etter deres «mentalitet». (...)
Jeg vil likevel hevde at det er visse typiske trekk som finnes, og at disse kan forklares. I venstre ende ikke tolk dette som politisk venstre) setter vi et merke for snekkere, rørleggere og elektrikere. (...) De er alle håndverkere fordi de behersker en forholdsvis krevende ferdighet, og den utøver de i sin jobb. De ser resultatet av sin innsats (...) Så beveger vi oss mot den andre enden av linja. Etter hvert dukker de opp, yrkesgruppene hvis innsats ikke er er lett målbar for andre.Etter hvert dukker de opp, yrkesgruppene hvis innsats ikke er er lett målbar for andre. Disse behersker redskaper som tastatur, snakketøy og powerpoint."

Mange let til å tru at kommentarer er noko ein må mase seg til å få skrive, eller noko ein skriv fordi ein sjølv vil vere i fokus. Godt mulig at enkelte av dei som skriver er meir ekshibisjonistiske enn dei som ikkje liker like godt å vere i søkelyset. Eg leverer det meste av mine kommentarer og saker på bestilling, folk spør meg om eg vil skrive. Kommentarstoff får ein nemleg også betalt for. Ofte faktisk betre betalt enn reportasje og nyhendestoff. Pengane kan ein bruke på hus og mat. Men eg liker jo også å få sakene mine i media. Sjølvsagt. Det må ein jo like for å vere i denne bransjen, skrivebransjen. Kva er ellers poenget med media? Ville vi hatt kommentatorer uten folk som tørr å heve stemma feks?

Enkelte trur at ein skriver kun for oppmerksomheita si skuld. Det hadde eg for min del aldri gidda. Da hadde eg heller funne ein jobb som engasjerte meg. Eg skriver for å få fokus på saker og ting som engasjerer meg, samt for penger slik at eg kan betale strøm og hus og klede og brus og brød. Det er kjempegøy. Det er eit privilegium. Så kan alle dei som har lyst å leve langt unna offentlegheitas søkelys, skaffe seg ein kontorjobb eller bli byråkrat. Ein får lønn for det også, men går glipp av masse interessante mail frå engasjerte mennesker. Dei går også glipp av sure folk som seier ærlig talt anne, no må du dempe deg litt.

Eg er ganske heldig som slepp ha ein sånn kjedelig boksematjobb. Både syting og konstruktive mail underheld meg i timesvis. Det er ganske greit å få lov til sei kva ein meiner, både reint personleg og økonomisk. Men RIK blir eg ikkje før om eit par år;) Morro er det lell.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb