Når du er seksti år, sørg for at livet ditt har vore alt anna enn tomt. Klaus Hagerup. Den statiske mannen.

I mi jakt på mat i Sogn og Fjordane, fann eg i Åsabøhuset i Eidsgata den koselige kafeen Didriks. Slike kafear som dette, som det finst ein del av i norske byar, er det ikkje flust av ute på bygda. Eg trur ikkje alle innser kor stor verdi slike gode samlingsstadar og kafear som Didriks kan ha å sei. Når eg sat her og drakk kaffe, sat det ein heil krok full av småbarnsmødre og prata. Kvar skulle dei ha site og samla seg i sentrum om ein ikkje hadde slike stader som dette? På kaia? Ute i regnet? Heime hos kvarandre? Heimekos er vel og bra, men av og til er det triveleg å kome seg ut av huset, vekk frå rot og oppvask, og kunne kjøpe seg ein god kopp kaffe i triveleg lag. Bileta er frå Didriks. Kafear er meir enn kaffe latte, kafear er samlingsstadar der folk kan pratast. Eg ser berre på onsdagskafeen på Viksdalen. Den er open kun kvar onsdag og det er ikkje noko eksklusivt, men folk kjem milevis frå for å delta. Fint interiør. Koselege omgivelsar. Tenk om litt fleire forstod verdien av

Nokre pensjonistar sit og sladrar på ein lokal kafe i Sunnfjord. Regnet høljar ned og røyken ligg tett under plasttaket blant plaststolane. Oppned blomsterpotter tjener som askebeger, og på plastduken er det kaffesøl. Fleire fuglar sit og et av ein forlatt hamburger som står på nabobordet. Pommes frites og burger ligg utover golvet. - Sjå på fuglane, seier den mannlege pensjonisten med Coop-posen til dei to kvinnelege. - Kven er det som har råd te slikt? seier den eine kvinna. - Dei unge klarer aldri berekne kor mykje mat dei skal ha, seier ho. - Vi har det altfor godt, seier mannen. Ein servitør kjem og ryddar av bordet. Måkane skrik rundt meg medan eg et ein halvsteikt hamburger med altfor mykje dressing, og forsøker å svelge ein overkrydra pomfrites. Etterpå føler eg meg ikkje heilt som før.

Her er ein del spanande, i Oslo feks kryr det av interessant moderne kunst, mens her i Førde for to år sidan møtte eg på ei dame som var ein eller anna form for sjef for kunst her omkring, som sa at dei skulle få ein sånn der videoinstallasjon til Førde no snart - om eg hadde hørt om det? Da tenkte eg i mitt om kunnskapen om kunst. Men ein ting er sikkert, som i artikkelen på Dagbladet.no: døde dyr på utstilling er intet nytt lenger. Det er berre copy - past. Kunst i Oslo: All apologies UKS The last battle. There is plenty of gold I've been told Moderne kunst er langt frå søppel. Så kan dei som likar å sjå på attenhundretalsnostalgien få lov til det. Eg ser gjerne på den også.

«(...) Jeg har sittet i nesten ti kilometer bakpå et lasteplan fullt av lik. Jeg har sett altfor mange unge gutter dø i ørkenen, noen som om de bare hadde satt seg for å sove, andre etter flere dagers vanvidd. Jeg har sett tre gutter bli tatt på måfå og spist av løver. Jeg så dem bli løftet opp og båret vekk i munnen på dyrene og fortært i det høye gresset, og det nær nok til at jeg kunne høre de dumpe lydene når sener og muskler ryker og rives tvers av. (...)» Dette utdraget frå boka står på omslaget av «Hva er dette hva», samt i handlinga på side 17. Bokmelding hos ABC

I Eldalsosen ligg Osabua. Det er på Viksdalen, rett ved der ein startar oppkøyringa til Gaularfjellet. Her likar eg å stoppe og ete. Det er fantastisk burger og fantastiske fruktdrinkar som attpåtil er alkoholfrie;) Her kan ein også sitte ute og nyte sommarveret like ved elva Gaula. SOmmarens anbefaling frå meg

Les om bjørneprosjektet. Klikk på Brunbjørn i Skandinavia i venstre marg og les. Her er det svært mykje interessant. Feks bjørnens diett: I løpet av eit år består dietten til bjørnen i Norge gjennomsnittleg av 6-17 prosent bær og 65-87 prosent klauvdyr, og da hovudsaklig sau. I Sverige et bjørnen gjennomsnittleg 44-46 prosent bær og 14-30 prosent elg. Ein bjørn i Norge drep i snitt 50 sau i året, og bjørnestammen i Skandinavia er verdas minst aggressive. Her kan mange som snakkar om bjørn og sau, skaffe seg sårt tiltrengt informasjon.

På Klimaløftet sine heimesider kan du lese om oppdagelsesreisande i Arktis . Det er veldig spanande.

Hillary Clintons artikkel " Security and Opportunity for the Twenty-first Century " i Foreign Affairs, leses her . Den er veldig grei lesning, og oppsummerer vel kort USAs unilaterale utanrikspolitiske kurs siste åra: "The tragedy of the last six years is that the Bush administration has squandered the respect, trust, and confidence of even our closest allies and friends." H. Clinton For å forstå Clintons retorikk, må ein kjenne til City upon a hill - tankegangen: As Ronald Reagan emphasized, America is a shining city upon a hill whose beacon light guides freedom-loving people everywhere." Sourcewatch. ".. a city on a hill" so brilliantly successful other nations would line up to mirror it. " http://www.beliefnet.com/ "I would argue with you that it is almost impossible for a political candidate to win major office in this country without making his or her `city on the hill' speech," said Charles Haynes, a First Amendment scholar at

er ca lik null. Her har dei tidenes ulykke i Gulen med Vest Tank, og så siterer dei Bergens Tidende heller enn å grave fram sakene sjølv. Firda har monopol i Sogn og Fjordane, saman med NRK, og dei to utgjer tilsaman eit nullnivå når det kjem til gravande nyhetsjournalistikk. Det burde vere eit minimumskrav at avisa greier dekke dei virkelig store nyhetssakene innanfor fylket. Då eg jobba i klassekampen ifjor, tok eg ledelse på Vest Tank-saken framfor både Firda og BT. Og eg sat i Oslo på kontor. Det seier ein heil del. Kvar er ambisjonane blant fjordane? Er dei nøgde med å skrive litt om bjørnen? Bjørnestoffet er svært enkelt og svært tabloid. Det kjem av seg sjølv utan at journalisten treng gjere anna enn å løfte av røyret. Gravesakene skil klinten frå kveiten blant aviser og reportere. Laurdag stadfesta Statens Forureiningstilsyn (SFT) overfor Bergens Tidende at tankane på Vest Tank inneheldt dødeleg gift då dei eksploderte 24. mai i fjor. Det talar for seg.

Det er altså komen bjørn hit til fredelege bjørnefrie Gaular. Bjørnespor har dei funne, og no skal dei på jakt . Og så kjem debatten igjen til å gå mellom bjørnens forsvararar, som kan ca like masse om bjørn som eg kan om kinesisk grammatikk, dvs ingenting, og så kjem dei som har peiling på saken, dvs oftast dei som vil jakte bjørnen, til å måtte forsvare seg mot alle dei kunnskapslause dyrevernarane, og så har vi det gåande. Akk ja. Det er ei sann rovdyrsuppe.

Går det an å gjere andre ting på bygda enn å drikke seg dritings, køyre bil på livsfarlige smale veier og melke kyr? Eg begynner faktisk litt å tvile. Greit nok, ein kan jage litt bjørn og nyte frisk luft og fin natur, men eg syns det er sabla drøyt at eg feks ikkje har internettilgang. Eg tenkte faktisk seriøst at det hadde vore kult å flytte tilbake til Bygstad, men det har eg vel seriøst begynt å tvile på. Det er kort sagt ikkje tilrettelagt for folk i Sunnfjord med dei krøkkete veiene og det elendige internettet, men det må erfarast det også.

Melding hos ABC av Kjegler av Kurt Sweeney. Eg synest dette var ei vanskelig bok å melde. På den eine sida skriv han svært godt, på den andre sida skjønar eg ikkje kvifor eg skal lese boka.. Men kvifor les ein uansett bøker?

Gapet mellom media og folk er stort. Eg trur ein stor del av årsaka er at journalistar flest ser ut til å like seg best på kontor. (Lørdagskommentar i Firda 31.mai 2008 i spalten Arena). I store delar av Oslo-pressa vert ein ganske raskt spikra fast i kontorpulten under strenge budsjettstyringar som hindrar reiser hit og dit. Ein kan ta seg ein runde til Stortinget, eller vase omkring i departementa til auget blir stort og vått, eller springe ut til ein avtale, men stort lenger kjem ein seg ikkje, bortsett ved enkelte høve då du vert send avstad til andre delar av landet eller verda med beskjed om å skunde deg heim igjen med mest mulig stoff. Etter å ha arbeidd under fast arbeidsgivar i Akersgata og anna Oslo-presse, bestemte eg meg for å bli frilans. Eg likar meg best ute blant folk. Det er der ein finn dei gode sakene. Ifjor haust var eg også på reportasjetur, blant anna til Kirkenes. Frå kontoret i Oslo kunne eg finne ut mangt, men det var blant folk i Sør-Varanger eg følte pulsen