Gå til hovedinnhold

City upon a hill - amerikansk retorikk

Hillary Clintons artikkel "Security and Opportunity for the Twenty-first Century" i Foreign Affairs, leses her. Den er veldig grei lesning, og oppsummerer vel kort USAs unilaterale utanrikspolitiske kurs siste åra: "The tragedy of the last six years is that the Bush administration has squandered the respect, trust, and confidence of even our closest allies and friends." H. Clinton

For å forstå Clintons retorikk, må ein kjenne til City upon a hill- tankegangen: As Ronald Reagan emphasized, America is a shining city upon a hill whose beacon light guides freedom-loving people everywhere." Sourcewatch.

".. a city on a hill" so brilliantly successful other nations would line up to mirror it. " http://www.beliefnet.com/


"I would argue with you that it is almost impossible for a political candidate to win major office in this country without making his or her `city on the hill' speech," said Charles Haynes, a First Amendment scholar at the Freedom Forum in Arlington, Va. "Almost anyone who wants to lead the nation has to strike that chord to be taken seriously by the American people." ... nobody is going to get elected unless they talk about these myths."
(From Theological Tenet to Political Password. http://www.beliefnet.com/ )

"The idea behind the phrase - of America as a special nation blessed by God - has burrowed so deeply into the American consciousness that some prominent religion scholars and pol-watchers say it is nearly obligatory during Presidential races." Sourcewatch.

"Many scholars think George W. Bush had his city on a hill moment after September 11, 2001 when he framed the war against terror as a moral response, a mission blessed by God that the rest of the world would join in. 'America was targeted for attack because we're the brightest beacon for freedom and opportunity in the world,' the president said in an address to the nation on Sept. 11, 2001. 'And no one will keep that light from shining.' Sourcewatch.

Masse bra essays i Foreign Affairs.
Presidentvalget, samleside, NY Times.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys