Gå til hovedinnhold

Kafekultur til bygda


"Ein kafé er ikkje berre ein kafé og kaffe, men uttrykk for ein mentalitet og ein måte å leve på. "

Og no kjem det fleire kafear på bygda, små rare kafear med slipsutstillingar og absurde opningstider, og bygda treng kafékulturen av ein enkel grunn: bygda klarer seg ikkje utan ungdom. Den sosiale kaf€kulturen med sine samlingsstadar kan bidra til trivnad og motverke folketalsnedgang. Det kan ikkje halvsteikt burger.

les kommentaren i Nationen her.

Bildene viser den nydelige kafeen på koselige Mundal Hotel i Fjærland. Alle foto Anne Viken



her er heile kommentarteksten frå Nationen:

Kafékultur til bygda

"Ein kafé er ikkje berre ein kafé og kaffe, men uttrykk for ein mentalitet og ein måte å leve på. "

Anne Viken, fri journalist i Bygstad og Oslo

Nokre pensjonistar sit og sladrar på ein lokal kafe i Sunnfjord. Regnet høljar ned og røyken ligg tett under plasttaket blant plaststolane. Oppned blomsterpotter tjener som oskebeger, men oska ligg utover bordet, og på plastduken er det kaffesøl. Fleire fuglar meskar seg på ein forlatt hamburger på nabobordet. Pommes frites og burgerrestar ligg utover golvet.

- Sjå på fuglane, seier den mannlege pensjonisten med Coop-posen til dei to kvinnelege.

- Kven er det som har råd til slikt? seier den eine kvinna.

- Dei unge klarer aldri berekne kor mykje mat dei skal ha, seier den andre.

- Vi har det altfor godt, seier mannen.

Måkane skrik og prøver å drite meg i skallen medan eg stappar i meg ein halvsteikt hamburger med altfor mykje dressing og forsøker å svelge overkrydra pommes frites. Etterpå føler eg meg ikkje heilt som før.

Kvifor er det slik at ein skal finne seg i både dårleg service, dårleg mat og dårlege sitteplassar i utriveleg kantineprega omgivelsar berre fordi ein har valt å opphalde seg på bygda?

I mi jakt på mat i Sogn og Fjordane, fann eg også den koselige kafeen Didriks i Eidsgata på Eid. Der serverte dei kaffe i fine krus, og god mat på kvit duk under blondegardin. Min favorittstad i fylket er uansett Osabua på Viksdalen, der Weree Lyngstad serverer fruktdrinken Viksdalen Hawaii, og fylkets beste burger blant blomar på fargerike, reine kafèbord. Det er ein fryd å sitte i bruset frå elva Gaula å drikke fruktdrink med utsikt utover Viksdalsvatnet.

Eit anna funn av ein stad, er Åmot gard i Bygstad. Her fekk eg servert rettar av lokal fisk, lokalt kjøt og lokal kreps. Og eg er ikkje spesielt rik. God mat kostar ofte ikkje meir enn dårleg.

Åmot gard ligg langt borte i ei li i Bygstad, men på kafear i sentrum av Førde tjue minutt unna, får ein fleire stadar servert mat pakka i plastikk, på brikke med kaffekopp som ein finn maken til på gamleheimen. Pikant er Førdes einaste respektable kafe. Ein ung mann eg snakka med, sa det var uaktuelt for han å flytte heim så lenge der ikkje fanst skikkelige sosiale samlingsstadar der ein kunne kjøpe god mat.

Dei som driv Pikant, Åmot gard, Osabua og Didriks har skjønt at omgivnadane er viktige og at folk ikkje nødvendigvis blir kjempebegeistra berre dei får ein halvsteikt burger slengt på bordet og ein plastbenk å sitte på. Greit nok, ein dårlig burger og cola fyller basale behov som svolt og tørst, men svolt og tørst er ikkje alt. Det er onsdagskafeen på Viksdalen eit godt døme på.

Hit kjem det kvar onsdag fleire maxitaxi-lass med pensjonistar ut av dalane, ut frå kjøkkena bak gardina, for å meska seg i vaflar, kaffe og kvarandre sitt selskap. Ein høyrer slafsinga lang veg. Kafeen er eit bra tiltak, og når pensjonistar likar seg på kafe, er det vel forståeleg at også den yngre generasjon ønskjer seg kafeliv på bygda, urbant eller ikkje. Men tonen er ofte denne: «bygda er annleis enn byen, og noko av annleisheita er at her har vi ikkje kule kafear på kvart hjørne. Vi har andre verdiar.»

Noko anna eg har høyrt er «Vi har ikkje bruk for folk med den kafeinnstillinga her på bygda», eller «Dra til Bergen om du vil på kafé», med det resultat at mange rett og slett berre blir verande i Bergen, eller Oslo, etter avslutta studier. Ein kafé er ikkje berre ein kafé og kaffe, men uttrykk for ein mentalitet og ein måte å leve på. Sosial kultur. Trivsel. Slappe av ute blant folk, ikkje gøyme seg heime bak gardina. Folk vil møte folk.

Og no kjem det fleire kafear på bygda, små rare kafear med slipsutstillingar og absurde opningstider, og bygda treng kafékulturen av ein enkel grunn: bygda klarer seg ikkje utan ungdom. Den sosiale kaf€kulturen med sine samlingsstadar kan bidra til trivnad og motverke folketalsnedgang. Det kan ikkje halvsteikt burger.


Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...