27. aug. 2008

Av og til føler eg at mine sitater trekkes litt vel langt

Fjordaglimt-tråd om at Firda dekker Sogndal for lite. Eg må innrømme at ein for meg personlig godt kunne ha sløyfa heile sportsseksjonen i alle landets aviser. Dette er sjølvsagt eit usakleg argument all den tid mange er opptatt av sport: vi kan ikkje berre sløyfe sporten. Då ville det komme motkrav om å sløyfe debattseksjonen eller utenriks, og så var vi like langt. Vi må ergo behalde sportsseksjonen.

Uansett. Når vi først skal ha sportsdekning, og vi først skal snakke om sport, er Firda, slik eg oppfattar det etter mi begrensa sportslesing, betre på sport enn mange andre større aviser: Firda fokuserer for det meste på idretten og folk i idretten på grunn av idretten, medan mange større mediehus fokuserer meir på idrettsutøvaren, enn på idretten og prestasjonane.

Firda har altså eit lokalt idrettsfokus, og ikkje berre det gudsjammerlige personsfokuset som i stor grad har inntatt sportsjournalistikken ellers. Det syns eg Firda fortjener ros for. Biletet er aldri svart kvitt.

Men når det er sagt, kan eg tilføye at eg generelt er for saksfokus og mot personfokus, og at eg er tidlegare brukte all fritid på fysisk fostring. Men eg har, som mange andre, aldri interessert meg for å lese om sportsfolk, kun for å bli god på å utøve sporten.

Men det er det ikkje alle som gjer. Sofaidrett er også ein idrett. Sikkert difor avisene har så store sportsseksjonar og Ikea sel så mange sofaer. Sportsseksjonen er for sofanissar, ikkje for utøvarar. Kanskje difor det er så mykje personfokus i dei større avisene.