Gå til hovedinnhold

Småprat på hagefest

Znorketrollet -- Har du hørt om det siste teaterstykket mitt?

Anne: -- Ja, såvidt. Var det ikkje det som handla om kleshengerkoder i middelalderen? (gitt eksempel på perifer metasamtale)

Znorketrollet: -- Jo, det var det. Det handla om kleshengerens påvirkning av den freudianske oppfattelsen av klesskapet, om ein ser bort frå eit par sosiologiske overtydingar, samt legg til ein litterær gonzoforståelse av periferi-sentrum-forståelsen i Dag Solstads fjerde bok lesen ut frå eit Bernt Hagtvedtsk perspektiv.

Anne: -- zzzzzzzzzzzzz

Znorketrollet: -- Eg lurer på om du synest det er kjekt på denne hagefesten?

Anne: -- zzjoda, gratizzzzzzzzzz drikke. Ahh, er klokka alt åtte? Har jo vore her i berre ein halv tzzzime jo.

Znorketrollet: --Ja du må helse på redaktøren min.

Anne: -- Ja..

Znorketrollet: -- Dette er Anne, Anne vil gjerne skrive ei bok om nordområdenes betydning for utvikling av teatertriologier sett frå eit sosiologisk venstreperspektiv.

Redaktør: -- Ahhh, du vil, så kult! Eg har nettopp bygd meg nytt hus og der fekk eg plass til fire millionar hyllemeter med bøker. Eg har lese to av bøkene, resten er også sånne som eg skal få lese, før eller seinare, innmellom alle desse hagefestane og kaffesamtalane med desse skribentane som alle seier det same, på rams, på rim, så enige at det ryker av dei. Nei, kva var det eg sa no. Eg meiner skribentane alle som ein er originale bidrag i offentligheten.

Znorketrollet:-- Ja, særleg eg! Eg er i avisa minst ein gong annakvar dag!

Anne: -- zzzzzzupert! zzznøvler.

Forfatter: -- ANNE! Du må gifte deg med hovudpersonen i min siste roman! (hevar glaset over hovudet, bråler, vifter med armer og bein)

Anne: -- Nei, syns han er usexy.

Forfatter: -- Han er søt! Han er søt! Han er så søøøt så søt som znorketrollgrøt!

Og sånn kunne det fortsatt, hadde det ikkje vore for at Anne gjekk heim og la seg.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys