Gå til hovedinnhold

Sweden - on the train to Stockholm

This trip, Anne covering The Barentsregion 2008, comes to an end. I am on the train from Sundsvall to Stockholm, and I can't tell you I look forward to going back to the same old streets of Oslo. Well, of course, Oslo is a nice city, and there are lots of nice people, but sometimes I am just gettin' fed up, and I am not sure if I am not still fed up with Oslo, the way I was before I went on this trip, and the trip before this one. Guess I'll find out soon, but tonight is Stockholm.

Well. To sum up, this has been a really great trip, and I've met dozens of nice people on my way from Bodø to Umeå. In Oulu, Janne asked me: What is the main difference between Finnish people and Norwegians? The language, I replied. And I have never seen Norwegians drink a big glas of milk in the pizzahut after leaving the nightclubs, but I guess, that is not a bad habit, and I have no idea if this is something most Finnish folks do, or if it was just those guys I met who did it, and who knows if they do it once a year, or every week.

I also noticed that people in Finland, at least in Oulu and Rovaniemi, wait for the green man before crossing the street. I walked ahead, and started wondering maybe you had to go to jail or something if you went when lights were red, but no, people are just being nice to the green guy. Well, I don't get it. He's just made of light.

And, after thinking some, I am pretty sure that people don't drink milk after dancing everywhere. That must be something very Finnish.

When in Rome, do as Romans. When in Oulu, do as Oulu-folks. I met Mikko from Oulu, and made him drink a whole lot of milk. I am not sure if he was used to it. Maybe he thaught: these funny Norwegians drink milk after dancing, that is quite strange, but I just tried to act Finnish;)

Mikko and me drinking milk and eating pizza in Oulu, Finland.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...