Gå til hovedinnhold

Sweden - on the train to Stockholm

This trip, Anne covering The Barentsregion 2008, comes to an end. I am on the train from Sundsvall to Stockholm, and I can't tell you I look forward to going back to the same old streets of Oslo. Well, of course, Oslo is a nice city, and there are lots of nice people, but sometimes I am just gettin' fed up, and I am not sure if I am not still fed up with Oslo, the way I was before I went on this trip, and the trip before this one. Guess I'll find out soon, but tonight is Stockholm.

Well. To sum up, this has been a really great trip, and I've met dozens of nice people on my way from Bodø to Umeå. In Oulu, Janne asked me: What is the main difference between Finnish people and Norwegians? The language, I replied. And I have never seen Norwegians drink a big glas of milk in the pizzahut after leaving the nightclubs, but I guess, that is not a bad habit, and I have no idea if this is something most Finnish folks do, or if it was just those guys I met who did it, and who knows if they do it once a year, or every week.

I also noticed that people in Finland, at least in Oulu and Rovaniemi, wait for the green man before crossing the street. I walked ahead, and started wondering maybe you had to go to jail or something if you went when lights were red, but no, people are just being nice to the green guy. Well, I don't get it. He's just made of light.

And, after thinking some, I am pretty sure that people don't drink milk after dancing everywhere. That must be something very Finnish.

When in Rome, do as Romans. When in Oulu, do as Oulu-folks. I met Mikko from Oulu, and made him drink a whole lot of milk. I am not sure if he was used to it. Maybe he thaught: these funny Norwegians drink milk after dancing, that is quite strange, but I just tried to act Finnish;)

Mikko and me drinking milk and eating pizza in Oulu, Finland.

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...