Gå til hovedinnhold

Sweden - on the train to Stockholm

This trip, Anne covering The Barentsregion 2008, comes to an end. I am on the train from Sundsvall to Stockholm, and I can't tell you I look forward to going back to the same old streets of Oslo. Well, of course, Oslo is a nice city, and there are lots of nice people, but sometimes I am just gettin' fed up, and I am not sure if I am not still fed up with Oslo, the way I was before I went on this trip, and the trip before this one. Guess I'll find out soon, but tonight is Stockholm.

Well. To sum up, this has been a really great trip, and I've met dozens of nice people on my way from Bodø to Umeå. In Oulu, Janne asked me: What is the main difference between Finnish people and Norwegians? The language, I replied. And I have never seen Norwegians drink a big glas of milk in the pizzahut after leaving the nightclubs, but I guess, that is not a bad habit, and I have no idea if this is something most Finnish folks do, or if it was just those guys I met who did it, and who knows if they do it once a year, or every week.

I also noticed that people in Finland, at least in Oulu and Rovaniemi, wait for the green man before crossing the street. I walked ahead, and started wondering maybe you had to go to jail or something if you went when lights were red, but no, people are just being nice to the green guy. Well, I don't get it. He's just made of light.

And, after thinking some, I am pretty sure that people don't drink milk after dancing everywhere. That must be something very Finnish.

When in Rome, do as Romans. When in Oulu, do as Oulu-folks. I met Mikko from Oulu, and made him drink a whole lot of milk. I am not sure if he was used to it. Maybe he thaught: these funny Norwegians drink milk after dancing, that is quite strange, but I just tried to act Finnish;)

Mikko and me drinking milk and eating pizza in Oulu, Finland.
Etiketter:

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...
Les mer

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl...
Les mer

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys...
Les mer