Gå til hovedinnhold

Kompisgjeng skal lede den store kulturkampen i Norge. Gi meg ein einveisbillett ut av den norske andedammen!

I ein serie saker set Dagbladet fokus på den nye kulturkampen.

I artiklane har dei intervjua Aslak Nore og Harald Eia. For den som er bevandra på fester i Oslos kulturverden, er det elementær kunnskap at desse gutta er kompiser. Møter du ein, møter du den andre. Og desse som er hardt i tottane på dei norske venstreradikale, og erkekompiser med kvarandre, skal altså kjempe kulturkamp på vegne av oss alle.

Norge er gåttabanen eit lite land, og dette er jo til å le av. Skal vi ta det her alvorlig, dere, eller har eg berre kome til det punktet (eg kom dit ca i 2004, då var alle illusjoner brutt) der eg innser at ein liten gjeng i hovedstaden monopoliserer offentlige debatten og gjer den smal og repetetiv, ikkje som eit ledd i eit media- eller opplysningsprosjekt, men som eit show for kompiser. Dette begynner å kjede meg, og showet går og går, og så møtes vi på fest, dere. Skål for den debatten. Vil du høre om mitt neste utspel i media? Jepp, eg kan skaffe deg ein redaktør. Vil du gi ut bok for meg? Seff, møtes og tar ein kaffe? Eg har no fire bøker på gang, men eg klarer nok ei til. Og det hagler inn invitasjoner til hagefester og forlagsfester og avisfester og ja, hurra dere! The show must go on! Nei, pføy. Eg vil skrive for eit internasjonalt publikum, seier eg og redaktørane stirre på meg som om eg er ein smule galen (ho der veit ikkje kva ho snakkar om), og fortel meg kor vanskelig dette er. Javel, seier eg. Men eg gidder ikkje bruke månader av mitt liv på å skrive ei bok som kun ender opp som underhaldning for den norske andedammen, for den norske kultureliten, for debattfantomet i Oslo. EG VIL NÅ LENGER ENN DESSE SJØLVOPPTATTE NISSANE!! Og redaktørane ser på meg, og gjentar at dette er svært vanskelig, Anne. JAVEL, MEN VI KAN DA I DET MINSTE PRØVE?

Eg vil nå lenger enn til dei korrekte boklesarane som uansett kun kjem til å lese den, nikke høflig, gi blanke fan og sette den tilbake i hylla. Blaserte lesarar og ein daff kompisdebatt er ikkje det ein er ute etter. Fuck it.

Men tilbake til denne kulturkampen som for meg mest ser ut som kompiskamp ettersom ein da også veit at alle dei ivrigast går i strupen på, er blant deira gode omgangsfeller. Og kven har regien når alle kjenner alle? Men uansett, eit lite gateslag i Dagbladet er berre krydder i tilværelsen for desse proffe debattantane og deira kompisredaktørar og kompisjournalistar, og som ein slags fritidsaktivitet å rekne. Medan andre folk rundt i landet spelar fotballkamp mot andre lag, sloss kultureliten sportsleg i spaltane. Kvar sin arena, same agenda: underholde seg sjølv, underholde publikum.

Norge er eit skrekkelig lite land, dere. Gåttabanen så kjedelig, og no setter agurktida inn for fullt. Nei, takke meg til. Eg skriver fiction. Og så måker eg ut eit debattinnlegg når eg føler for litt action. Vi har allerede begynt å planlegge kva eg skal lire av meg når den første boka når markedet. Det blir nok noko skikkelig spenstig, dere. Livet er eit show, og i ekshibisjonismens alder er det ingen som setter grenser for kva du kan få til om du er villig til å gå live on stage.
Sjølvportrett: A.Viken by A.Viken

Spørsmålet er berre kva scene du vil operere på, og kva som er ditt formål.

Til slutt: slett arbeid av Dagbladet i produksjonen av denne serien. Hev nivået. Sank inn kilder utanfor andedammen.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...