Gå til hovedinnhold

Twitterdebatt mellom @anneviken og @halvorgregusson torsdag kl.13. tag:#sfrekrutt

følg med her: http://twitterdebatt.dilldall.org/

Markedsføring

Korleis skal sogn og fjordane markedsførast? Ved bruk av klisjear og bonderomantikk? Er klisjeane om fjordfylket faktisk sanne? ER det slik at det er reelt for alle å kjøre brett og skaffe seg ein farm? Er det løgn det vi høyrer om alle dei som ikkje får kjøpt seg ein gard fordi odelslova står så sterkt? Er det alle som får stipend frå Innovasjon Norge, og er det så heise attraktivt å vere gründer?

Media elsker bonderomantikk

I det siste har det vore mange reportasjer i Aftenposten om folk som flytter til bygda, mange av desse til Sogn og Fjordane. Det er idyll, det er landet, det er friluft, sauer og moreller, hard arbeid, svette og tårer: det er livet som gründer på landet. Er det slik bygda ønsker å bli framstilt? Som ein stad der du kan realisere ei lengt tilbake til naturen, ein heilt anna stad enn byen, og her er vi inne på noko: Sogn og Fjordane definerer seg sjølv som noko heilt anna enn byen, og det er alt som er annleis enn byen som vert trekt fram når ein skal markedsføre Sogn og Fjordane. Er dette det beste trikset i boka? Ein av tre som bur i Oslo vil flytte ut av byen, las eg i Aftenposten. Kvifor? Nettopp fordi bygda er alt anna enn byen?

Kva meiner folket sjølv?

Og likar dei som bur på bygda å bli framstilt slik dei vert framstilt i media og markedsføring, eller gir dei blanke? OG kva med oss som bur utanfor og ser inn? Tel vårt inntrykk av kva vi ser, eller er det tanken bak kva vi ser som skal telle? Kvifor er det i tilfelle sprik mellom tanken bak og det vi ser?

Mitt blikk er utanfrå,

Eg veit ikkje svara på alt dette, men eg lurer, og det er svært interessante tema all den tid bygd - by, sentrum - periferi- skillelinjene er vel så sterke per i dag som nokon gong før.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...