Gå til hovedinnhold

Dogmatiske feminister som eit strukturelt problem

Her igår sat vi atter ein gong rundt eit bord i min bakgard, utan kaffe latte riktignok ettersom vi ikkje er kaffe latte-mennesker, men helst liker svart kaffe og sigg. Det var mørkt og dunkelt og vi hadde stearinlys. Stemningen var riktig god. Tema var feminisme.

Skal ein ha lese seg opp på feministisk teori for å delta i debatt om feminisme? sa min venn. Dersom folks meininger om feminisme, ikkje spelar ei rolle har feminismen avskrive seg som relevant. Da blir feminisme kun eit begrep for dei som har definisjonsmakt frå før, og då får ein ingen progresjon. Der er per idag ingen progresjon i feministiske miljøer.

Per idag er situasjonen denne: Det er dei same personane som igjen og igjen seier det same, og dei slepp ikkje andre til. Dette går i retning dogmatisme, sa min venn og tente ein ny sigarett sidan han ikkje liker kaffe latte.

Men problemet er berre det at feminisme ikkje bør vere dogmatisk, all den tid dogmatikken verken er sjølvrefleksiv eller sjølvkritisk, men kun består av gitte sannheter.

Men dessverre, i våre dager, har vi fått ein , M Aurdal i blabladet, som er så godt som dogmatisk, og som bidreg med lite anna enn sedimentering av debatten, stagnering er eit godt ord. I denne båsen sit også Bitsch. Og nettopp dogmatiske dørvaktarar, eller sannhetsvaktarar, er det siste feminismen treng, seier eg, eller var det nokon andre som sa det?

Det er iallefall tid for folk som tenker sjølv utanfor dei dogmatiske rammene. Det blir spennande å sjå om dørvaktarane maktar møte dei retorisk, eller om dei vil fortsette å bekrefte sin stillstand.

Feminismen har eit strukturelt problem, rett og slett. Den er gjennomsyra av dogmatiske deltagere, og dette hemmer dens utvikling og muligheter for interssante bidrag til samfunnsdebatten.

Og så tok vi oss ein sigg til, og regnet pøsa ned. Det heile var riktig så koselig.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...