Gå til hovedinnhold

Dogmatiske feminister som eit strukturelt problem

Her igår sat vi atter ein gong rundt eit bord i min bakgard, utan kaffe latte riktignok ettersom vi ikkje er kaffe latte-mennesker, men helst liker svart kaffe og sigg. Det var mørkt og dunkelt og vi hadde stearinlys. Stemningen var riktig god. Tema var feminisme.

Skal ein ha lese seg opp på feministisk teori for å delta i debatt om feminisme? sa min venn. Dersom folks meininger om feminisme, ikkje spelar ei rolle har feminismen avskrive seg som relevant. Da blir feminisme kun eit begrep for dei som har definisjonsmakt frå før, og då får ein ingen progresjon. Der er per idag ingen progresjon i feministiske miljøer.

Per idag er situasjonen denne: Det er dei same personane som igjen og igjen seier det same, og dei slepp ikkje andre til. Dette går i retning dogmatisme, sa min venn og tente ein ny sigarett sidan han ikkje liker kaffe latte.

Men problemet er berre det at feminisme ikkje bør vere dogmatisk, all den tid dogmatikken verken er sjølvrefleksiv eller sjølvkritisk, men kun består av gitte sannheter.

Men dessverre, i våre dager, har vi fått ein , M Aurdal i blabladet, som er så godt som dogmatisk, og som bidreg med lite anna enn sedimentering av debatten, stagnering er eit godt ord. I denne båsen sit også Bitsch. Og nettopp dogmatiske dørvaktarar, eller sannhetsvaktarar, er det siste feminismen treng, seier eg, eller var det nokon andre som sa det?

Det er iallefall tid for folk som tenker sjølv utanfor dei dogmatiske rammene. Det blir spennande å sjå om dørvaktarane maktar møte dei retorisk, eller om dei vil fortsette å bekrefte sin stillstand.

Feminismen har eit strukturelt problem, rett og slett. Den er gjennomsyra av dogmatiske deltagere, og dette hemmer dens utvikling og muligheter for interssante bidrag til samfunnsdebatten.

Og så tok vi oss ein sigg til, og regnet pøsa ned. Det heile var riktig så koselig.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...