Gå til hovedinnhold

Dogmatiske feminister som eit strukturelt problem

Her igår sat vi atter ein gong rundt eit bord i min bakgard, utan kaffe latte riktignok ettersom vi ikkje er kaffe latte-mennesker, men helst liker svart kaffe og sigg. Det var mørkt og dunkelt og vi hadde stearinlys. Stemningen var riktig god. Tema var feminisme.

Skal ein ha lese seg opp på feministisk teori for å delta i debatt om feminisme? sa min venn. Dersom folks meininger om feminisme, ikkje spelar ei rolle har feminismen avskrive seg som relevant. Da blir feminisme kun eit begrep for dei som har definisjonsmakt frå før, og då får ein ingen progresjon. Der er per idag ingen progresjon i feministiske miljøer.

Per idag er situasjonen denne: Det er dei same personane som igjen og igjen seier det same, og dei slepp ikkje andre til. Dette går i retning dogmatisme, sa min venn og tente ein ny sigarett sidan han ikkje liker kaffe latte.

Men problemet er berre det at feminisme ikkje bør vere dogmatisk, all den tid dogmatikken verken er sjølvrefleksiv eller sjølvkritisk, men kun består av gitte sannheter.

Men dessverre, i våre dager, har vi fått ein , M Aurdal i blabladet, som er så godt som dogmatisk, og som bidreg med lite anna enn sedimentering av debatten, stagnering er eit godt ord. I denne båsen sit også Bitsch. Og nettopp dogmatiske dørvaktarar, eller sannhetsvaktarar, er det siste feminismen treng, seier eg, eller var det nokon andre som sa det?

Det er iallefall tid for folk som tenker sjølv utanfor dei dogmatiske rammene. Det blir spennande å sjå om dørvaktarane maktar møte dei retorisk, eller om dei vil fortsette å bekrefte sin stillstand.

Feminismen har eit strukturelt problem, rett og slett. Den er gjennomsyra av dogmatiske deltagere, og dette hemmer dens utvikling og muligheter for interssante bidrag til samfunnsdebatten.

Og så tok vi oss ein sigg til, og regnet pøsa ned. Det heile var riktig så koselig.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys