Gå til hovedinnhold

.. en ekstern kommentar til den pågående feministiske debatten

Jeg har med stor interesse og en smule oppgitthet fulgt den siste tidens debatt om feminisme (Bitsch,Viken,Aurdal mfl.) og ønsker som en som er utenfor det såkalte feministiske miljøet å komme med en oppfordring om konstruktiv og meningsfull debatt om hva feminisme i dag egentlig skal omhandle. Jeg ser ingen nytte i å gå nærmere inn på person angrep og trivialiteter noen av debattantene (uten at jeg her ønsker å gå i detalj) har delt med hele det norske folk. Dette har det blitt brukt nok spalteplass på. Jeg mener at det må være mulig å delta i konstruktiv debatt også med de man er uenig med. Progresjon og fremgang har alltid vært et resultat av uenigheter, men det alle parter må være inneforstått med er at man deltar i debatten for å oppnå fremgang og ikke for å forbli på stedet hvil!

Les resten av bloggposten på Yosilicious photography.

Ein annan kommentar til den pågåande debatten, er hersketeknikkane som Yosi her påpeiker. Det paradoksale er at eg skreiv om hersketeknikker i media i det feministiske tidsskriftet Fett for to år sidan, i 2006. Underlig nok er det dei same hersketeknikkane feminster frå det same Fett-miljøet tar i bruk når dei sjølv skal møte debatt. (Les kronikken under. Klikk på bildet og det blir stort og lesbart).

Eg ville ikkje ha formulert denne kronikken slik som dette i år, men hovudpoenga om hersketeknikker står der sjølv om eg vel ville ha formulert meg annleis no. Eg ville nok neppe fokusert så mykje på korleis kvinner blir møtt i media, versus menn, all den tid det framstår som mykje likt: begge kjønn møtes med hersketeknikker i media.

Men eit poeng står seg: "Det kan se ut som om bruk av hersketeknikker er en godtatt debattmetode, en innarbeidet norm. Det kan se ut som at den som hevder andre bruker
hersketeknikk, selv oppfattes som en hersketeknikkbruker. Å påpeke hersketeknikker er dermed tabu." Dette ser vi igjen i denne debatten om feminisme: eg påpeiker debattproblemer hos feminister, og dei slår tilbake med samme mynt. Interessant floke.
Etiketter:

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre
Les mer

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs
Les mer

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys
Les mer