Gå til hovedinnhold

Positivt overraska over Glitterfitte-redaktørane

"Vi mener i likhet med AViken at noe av problemet med dagens feminismedebatt er at retorikken og dermed også argumentene har mistet sin effekt. (VG, 19.augus 2009). (Eg siterer direkte):

"Andrè Gali hevder at kjønnsspørsmål burde være del av en større samfunnsdebatt og ikke en liten nisjedebatt for spesielt utvalgte. Vi er enige med Gali. Feminismedebatt ser ut til å forbli en feminismedebatt og ikke en samfunnsdebatt, nettopp fordi feministene Gali viser til, inkludert kritikerne av denne boka, vil at alle jenter skal være enige om hva som er feminisme."


Eg må innrømme eg er skeptisk til boka Glitterfitter, men eg har ikkje lese den. Eg har derimot lese Råtekst, og dette var ikkje noko særlig godt lesestoff: sinna, offeraktig, i kamp mot maktene eller noko i den dur. Rosa Prosa er den verste slik antologi eg har lese. Ein haug uredigerte dårlig skrivne, litt pinlige tekster, viss halvparten burde vore fjerna frå boka. Var dette virkelig ei bok om kvinner og kåtskap? Da har vi kvinner seriøse problemer, dersom det her er alt vi makter harke opp, tenkte eg i mitt stille sinn.

Men eg er svært positivt overraska over kor offansive redaktørane i Glitterfitter framstår når dei slår til og seier at dei har sett eg lei på sure feminister som digger å kalle seg sjølv for offer.

"Alle grupper er preget av stereotype oppfatninger - også vi. Men de som dominerer feminismedebatten har en belærende og irettesettende tone som virker sint og gir inntrykk av at de er en undertrykket gjeng, sier Magnussen." Les saken her: Se de blide glitterfitter.

No skal eg lese boka, sjølv om den har blitt slakta i alle bauer og kanter. Eg kan ikkje love at eg liker den, men eg liker utspela. Kanskje vi ser ei ny bølge feminister, med ny og debattfunksjonell retorikk, og at dei herskesjuke feministane som per dags dato sit på roret, kan erstattes med freshe stemmer.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...