Gå til hovedinnhold

Positivt overraska over Glitterfitte-redaktørane

"Vi mener i likhet med AViken at noe av problemet med dagens feminismedebatt er at retorikken og dermed også argumentene har mistet sin effekt. (VG, 19.augus 2009). (Eg siterer direkte):

"Andrè Gali hevder at kjønnsspørsmål burde være del av en større samfunnsdebatt og ikke en liten nisjedebatt for spesielt utvalgte. Vi er enige med Gali. Feminismedebatt ser ut til å forbli en feminismedebatt og ikke en samfunnsdebatt, nettopp fordi feministene Gali viser til, inkludert kritikerne av denne boka, vil at alle jenter skal være enige om hva som er feminisme."


Eg må innrømme eg er skeptisk til boka Glitterfitter, men eg har ikkje lese den. Eg har derimot lese Råtekst, og dette var ikkje noko særlig godt lesestoff: sinna, offeraktig, i kamp mot maktene eller noko i den dur. Rosa Prosa er den verste slik antologi eg har lese. Ein haug uredigerte dårlig skrivne, litt pinlige tekster, viss halvparten burde vore fjerna frå boka. Var dette virkelig ei bok om kvinner og kåtskap? Da har vi kvinner seriøse problemer, dersom det her er alt vi makter harke opp, tenkte eg i mitt stille sinn.

Men eg er svært positivt overraska over kor offansive redaktørane i Glitterfitter framstår når dei slår til og seier at dei har sett eg lei på sure feminister som digger å kalle seg sjølv for offer.

"Alle grupper er preget av stereotype oppfatninger - også vi. Men de som dominerer feminismedebatten har en belærende og irettesettende tone som virker sint og gir inntrykk av at de er en undertrykket gjeng, sier Magnussen." Les saken her: Se de blide glitterfitter.

No skal eg lese boka, sjølv om den har blitt slakta i alle bauer og kanter. Eg kan ikkje love at eg liker den, men eg liker utspela. Kanskje vi ser ei ny bølge feminister, med ny og debattfunksjonell retorikk, og at dei herskesjuke feministane som per dags dato sit på roret, kan erstattes med freshe stemmer.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb