Gå til hovedinnhold

En ekte amerikansk bissnissmann: Monty Roberts, mannen som lytter til hester

Han fanget okser på rodeo og ville hester i Nevada, var James Deans nærmeste venn og toppet New York Times bestselgerliste i 58 uker. Nå vil amerikaneren Monty Roberts (71) gjøre verden til et bedre sted.

I arkivet mitt fant eg denne artikkelen. Den er skriven for argument den gongen vi starta det opp, og er basert på eit intervju eg gjorde med den verdensberømte hestehviskeren Monty Roberts.


Last ned artikkelen (side 9) og argument # 1 - 2006 her.


Monty Roberts jobbet som stuntmann i Hollywood da en bekjent i filmmiljøet spurte om han ikke kunne ha James Dean boende hos seg på ranchen i Salinas en fire måneders tid. Den bilgale rebellen skulle lære seg litt om distriktet før innspillingen av Øst for Eden. Året var 1954, Dean var ukjent, og nitten år gamle Roberts skeptisk. Han lurte på hvorfor i alle dager han skulle si ja, men etter et tilbud om 22 500 dollar, var avtalen i boks og Dean flyttet inn på Roberts` ranch i Salinas.


Rodeorytteren i verdensklasse og rebellen fra Indiana fant raskt tonen. Dean fulgte etter Roberts over alt og lærte seg ikke bare å ri og kaste lasso. Han ble også etter hvert en stor tilhenger av både Monty Roberts og livet på ranchen.


-- I fire måneder var han sammen med meg så å si hele døgnet. Dean ville lære å ri rodeohester og være med på show, sier Roberts og vipper sigaretten til ære for Arguments fotograf.


Roberts, som vant sitt første hesteveddeløp som fireåring, har levd mesteparten av livet som profesjonell hestetrener og er som en gud å regne for tusenvis av hesteentusiaster verden over som kaller ham the man who listens to horses.


Stuntmann på horehus


Dean og Roberts ble nære venner, og fra nå av endret rollene seg: Det ble Monty som måtte være med Dean over alt. Den egenrådige Dean overtalte regissørene til å gi Monty roller, og i førkrigsdramaet Øst for Eden, gikk både Dean og Roberts rundt med femtitallssveis. Dean nektet å la noen klippe dem.


-- Dean passet nøye på at ingen rørte så mye som et hårstrå hverken på hans eller mitt hode, sier Roberts.


James Deans ord var lov, og under innspillingen av storfilmen Giganten måtte stuntmannen Roberts pent bli med på lasset til Texas. Men ikke for å jobbe som stuntmann. Roberts ble puttet inn i diverse småroller alt ettersom hvor Dean ønsket å ha ham, og han hadde å gjøre som Dean sa.


-- Jeg nekta da jeg så manuset til Rebel Without a Cause (Rotløs ungdom), men hadde vel egentlig ikke noe valg. Som stuntmann var jeg ikke vant med å ha verken replikker eller egne roller, men ble nå vaktmester på horehus, hestekjører og statist. De brukte mine hester til å trekke vogner, og jeg var med over alt. Det var en artig tid.


En Ford svinger til høyre


De to kameratene hadde nettopp kjøpt seg en ranch da to biler krasjet på landevei i California. Datoen er 30.september 1955: James Dean sitter i sin nye Porsche Spyder på vei til Salinas nord i California. Klokka er fem på ettermiddagen når en hvit Ford svinger til høyre på veien foran Porschen, Dean klarer ikke bremse, og bilene møtes i en dødbringende kollisjon. Roberts sier James Dean var på vei til ham for å legge planer for den nye ranchen de hadde kjøpt. Andre kilder sier Dean var på vei til et billøp i Salinas.


På en lapp i Deans lomme stod Roberts telefonnummer. Da telefonen ringte, trodde han det var en spøk. Da folk begynte å valfarte til ranchen hans for å kjøpe saker James Dean hadde eid eller berørt, trodde han ikke sine egne ører. Han ble blant annet tilbudt flere tusen dollars for et par utslitte ridebukser


Dean hadde lånt et par ganger. Roberts slår ut med armene og vil overhode ikke snakke om annet enn James Dean.

Dronningen forlanger bok


Som stuntmann møtte Roberts mange stjerner, deriblant Elizabeth Taylor. En annen Elizabeth han har brukt tid sammen med, er Dronning Elizabeth av England. Hun fikk Roberts fløyet over Atlanteren for å demonstrere sine treningsteknikker på Windsor Castles hester. Deretter beordret hun ham til å skrive en bok om teknikkene sine. Boken skulle være på minst hundretusen ord.


-- Det er mange ord. Jeg prøvde å snike meg unna, men neste gang jeg var tilbake for å trene dronningens hester, spurte hun etter boken. Jeg måtte bare skrive. Og da den var ferdig, tok hun meg med til en forlegger, klasket manuset på bordet og sa at dette skulle trykkes.


Mannen som lytter til hester


Det ble ikke dronningens forlegger som trykket Roberts første bok, og det var etter hvert ikke få forleggere som la inn bud da Roberts og agenten fartet rundt i taxi fra forlag til forlag for å sikre seg best mulig pris. Papirbunken alle ville ha, var det ferdige manuset til The Man Who Listens To Horses,. Boken kom i 1996 og ble liggende på New York Times bestselgerlister i 58 uker. I 1998 kom BBC-dokumentaren The Real Horse Whisper. I 1999 ble boken Shy Boy: The Horse That Came in from the Wild sluppet, og nok en gang topper Roberts bestselgerlistene. Samme år slippes en dokumentar med samme navn. Deretter har flere internasjonale bestselgere fulgt.


-- Det var helt utrolig, sier han og rister på hodet.


Treningsteknikkene er tatt i bruk på barneskoler som slet med disiplinen, og selv har Roberts oppdratt 47 fosterbarn, deriblant både mordere, væpna ranere og narkotikamisbrukere.


Roberts lærer hestespråket Equus


-- Også James Dean brukte Join Up på hestene, sier han.


Join Up er navnet på Roberts treningsteknikker og filosofi. Kunnskapen om teknikken, som også er kunnskapen om hestenes lydløse språk, lærte Roberts da han som liten gutt på førtitallet fanget ville hester til show i Nevada. I timevis hver dag observerte han det nonverbale språket de ville hestene brukte når de kommuniserte seg imellom. Oppvokst som han var i western- og rodeomiljøet hadde han sett mang en hest få røff behandling. Roberts søkte en annen måte og fant språket Equus.


Syv år gammel nærmet Robert seg hestene for første gang på instinktivt vis. I dag er Equus en del av treningsmetoden Join Up, og Monty Roberts turnerer verden rundt for å demonstrere sin ikkevoldelige filosofi og holde foredrag. Også næringslivsledere hyrer inn Roberts for å snakke til de ansatte.


En bedre verden


-- Mitt mål er å gjøre verden til et bedre sted både for hester og dem som eier dem. Mener jeg at hestene deres får det tryggere om dere kjører denne hestehengeren, så anbefaler jeg den til dere. Tror jeg at dere kan lære av å lese mine bøker, så anbefaler jeg dere å kjøpe dem. Det er ikke fordi jeg vil tjene penger. Jeg vil gjøre verden til et bedre sted for ”horses and people”, roper han utover salen og selger hundrevis av bøker i mangehundrekronersklassen.

Monty spør etter en sigarett, putter den i munnen og legger hodet på skakke. I september er det 51 år siden legenden James Dean døde. I mellomtiden skal Roberts turnere Europa for å lære hester og næringslivsfolk om ikkevoldelig problemløsning, selge tonnevis av bøker og harselere med udugelige hestefolk og næringslivsledere. Tipper de trenger det.


@faktaboks: Monty Roberts

  • Monty Roberts ble født i California i 1935. Han turnerer verden over for å demonstrere ikke-voldelige treningsmetoder for hester ved bruk av hestenes eget språk. Snakker for næringslivsledere.
  • Driver Equestrian Academy Flag Up Farms i California. Her utdannes hestepersonale i Join Up-teknikker.
  • Vite mer? www.montyroberts.com

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys