Gå til hovedinnhold

Skrivekurs - for gamle tanter med sjølvrealiseringsbehov?

Er det nett det der er, for deg med eit uant og godt skjult talent som du først tek fram etter førtiårskrisa, og du innser at dei glitrande dikta dine om hunder på gata, eller din eigen oppvekst, eventuelt om kva som befinn seg bak stillaset framfor kirka på heimstaden din, berre må ut av skuffa. Tja, eg stiller meg spørsmålet.

Alle tar visst skrivekurs, altså to kveldars kurs med ein forfattar som står og leksar opp for deg at du må "ta deg tid til å skrive", og "finne di litterære stemme". Å dra på slike kurs er slikt du gjer når du har tippa førti eller femti og innser at det er tid for å realisere deg sjølv, men det hadde ikkje eg skjønt. Eg gjekk rett i fella og deltok to kvelder i strekk, o ve.

Du pakkar ut pc-en, finn deg eit par rolige timar og parkerer gubben medan du hamrer ut ein roman som nesten heilt sikkert blir refusert. Alt dette snakkar du om på skrivekurset, om dei femten ungane som spring rundt deg heile dagen, om gubben som smugrøyker medan du skriv og om at tida aldri strekker til, og at du no skal realisere deg sjølv. Alt flyter, som Hanne Ørstadvik seier. Og slik fortsetter det ofte. Dei færraste får gitt ut bok, og av dei som gir ut ei, er det vel ca femti prosent som gir ut nummer to. Dei blir flådd av i kvalitets og skriveprosessen, eller kva eg skal kalle det.

Eg har vore på eit slikt skrivekurs, meg og alle dei gamle damene på førti pluss. Då følte eg meg dum. Eg var yngst, eg var minst svevande og eg var definitivt mest politisk korrekt og mest opplest på litteratur. Det siste er alltid eit problem. Å skrive handlar nemlig ikkje om å ha peiling, men om å ville skrive, så inderlig gjerne. Oh yeah. Let me!

Sorry folks, skriving er bissniss slæsj art, og slik må det vere. Om ein svever for høgt over bakken, blir det nok ein del art, men lite bissniss. Og er det kunst om ingen ser det? Jamfør det fallande treet i skauen der ingen lytter.

Eg går ikkje lenger på slike skrivekurs. Det var ein gong, og aldri meir. Ein kveld, og det var den siste og den første. Eg følte meg særdeles utanfor, og det var heilt greit. Enkelte sosiologiske eksperiment må ein trass alt gjennomføre.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb