«Vi trenger en sosialt inkluderende offentlighet, og det er ingen grunn til å tro at dette innebærer en vulgær og uinformert debatt i et land med så høgt utdanningsnivå som Norge», står det i innleiinga til antologien «Demokratiet før og nå» som kom ut i august. Tar vi eit kjapt blikk på dagens medieoffentlegheit, ser vi at påstanden er naiv. Ei sak som har skapt mykje liv i pressa dei siste vekene er til dømes Trond Giskes sjåfør som køyrde i 140 kilometer i timen i 100-sona.
Eg er ikkje av dei som påstår at alt var betre før, og fekk, då eg kritiserte Dagbladets Tjostolv Moland-framside «Se hvor syk han er» på Ikveld på NRK2, høyre at eg var «for ung til å vite korleis ting var før». Men ein treng verken bli eldre eller samanlikne bakover for å sjå at det sirkulerer ei mengde banale nyhendesaker i dag. På same tid er det eit faktum at det norske folk, og ergo også norske journalistar, har høgare utdanningsnivå enn før. Det underlege er at dette ikkje avspeglar seg i nyhendebiletet.
Den danske professoren Rune Stubager ved Universitetet i Aarhus peiker i «The Education Cleavage: The Socio-Structural Foundations of Culture Wars» på korleis grupper med høg versus grupper med låg utdanning i Danmark identifiserer seg med andre som høyrer til same gruppe og utdanningssjikt. Samtidig opplever dei konflikt med grupper med eit anna utdanningsnivå. Utdanningskløfta speglar av seg i korleis folk med høg versus folk med låg utdanning posisjonerer seg i typiske «kulturkrigssaker», som til dømes immigrasjon. Dei med låg utdanning plasserer seg på høgre fløy, og dei med høg på venstre. Stubager peikar på at ei slik utdanningskløft er i ferd med å erstatte dei forvitrande klasseskillelinjene.
Denne kløfta kan også tenkast som ei medial todeling mellom høgt- og lågtutdanna lesarar og lyttarar. Vulgariseringa av tabloidmediene i ei stadig meir forenkla og populistisk retning bidreg til å dyrke fram ei polarisering av offentlegheita der «elitane» (eg liker ikkje ordet «elite», men det er illustrerande for poenget) forlet tabloidmediene og lagar seg eigne heil- og halvoffentligheiter, der dei kan bruke dei orda dei ønskjer og snakke så lenge dei vil.
Til nisjemedier som Klassekampen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv, debattmøte og tenketankar, flyktar «elitane» med høgare utdanning som ikkje er så opptekne av kosereportasjer om Jenny Skavlan sleikar is av Maria Skappel. Her kan dei lese saker og debattere med kvarandre i fred, medan «folk flest» blir «underhaldne» med saker av typen «Giskes sjåfør» i vekevis gjennom tabloidmediene, utan ein gong å kjenne til kvar elitane held seg, om ein ser bort frå at dei held seg i bilbakseter.
Slik held ein folk med sirkus og brød samstundes som ein byggjer opp under politikarhat (fæle politikarar som hevar seg over lova), kjensla av avstand (politikarar gjer som dei vil medan vi må følgje lova), og grev i grøfta mellom «elitar» og «folk».
Stubagers studie viser at dei med lite utdanning i større grad enn dei med høg utdanning var skeptiske til den motsette gruppa. Jo mindre ein kan identifisere seg med dei som sit på makta, jo større blir mistrua, og jo større blir avstanden.
Avstanden speglar seg også i sosiale medier. Medan «folk flest» kommenterar i nettavisenes kommentarfelt og lagar facebook-profil, utvekslar makteliten minimeldingar på twitter. Facebook er dei sosiale medienes VG. Twitter er Morgenbladet, sa Alexander Eidsæter frå TNS Gallup på seminaret «Amatørene kommer» ved Institutt for medier og kommunikasjon kort tid tilbake. Tre prosent av Norge er på Twitter, 55 prosent på Facebook. Det er ei myte at amatørane er på vei.
Seddelpressas harde grep om tabloidene kan gi opphav til ei antidemokratisk utvikling og elitekonsolidering av offentligheten. Papirtabloidene kjempar mot undergangen, papirnisjemediene om elitelesarane. Demokratiets oppgåve er å fordele makt til dei som ikkje har det, men ved å servere trash til «folk flest» og nisje og nettverk til «makteliten», står ein i fare for å utvikle og underbyggje sterke skiller. Polariseringa i samfunnet aukar, ikkje som klasseskiller men som intellektuelle utdanningsskiller. Og ironisk nok: bak både trash og nisje står dei høgt utdanna og serverer skrotnytt om Giskes sjåfør, medan dei chattar med Giskes venner på twitter.
Denne kommentaren stod på trykk som Signert-artikkel i Klassekampen 21.november 2009.