I mangel av sverd heiter den tredje Ebba Haslund-boka i Haslund-Gigant frå Aschehoug. Den hadde ein treig start med ein traust gammal gubbe med solstikk som låg å ulte i søvne ved ein bassengkant før han fekk fire veker fri frå jobben og plasserte seg sjølv i tre vekers frivillig eksil på hytta slik menn som er lei av kjerringa og ser tilbake på den egentlige store kjærligheten ein gong for lenge sidan, ofte gjer. For det er mange som blir snytt for den store kjærligheten i Haslunds bøker. Som Anniken i "I mangel av sverd", kanskje også som hovedpersonen Espen Hoelfeldt. Og det er livet og døden, og alle slags skjebnar som blir innfiltra i kvarandre i Haslund sine bøker, igjen og igjen.
Det minnar om Vigdis Hjorth. (Les mitt Fett-portrett med Hjorth her). Men medan eg vil påstå Hjorths bøker, som i Hjulskift, Om bare og Tredjeperson entall, mest av alt handlar om enkeltkvinner med alle karakterar (familie, venner) svevande rundt desse kvinnene, handlar Haslunds bøker meir om heile familier. Sjølv om synsvinkelen i I mangel av sverd kun er Espen sin, skiftar synsvinklane heftig og utan varsel mellom dei ulike karakterane i både Døgnfluens lengsel og Behag og bedrag. Dette skjer ikkje i dei tre nevnte Hjorth-bøkene.
Hjorths bøker handlar dessutan i større grad om kvinneliv som sloss mot, eller er dritt lei av konvensjonar og forventningar, og ergo tek følgene av denne drittlei-følelsen. I Om bare: forlater gubb og ungar og stikker av med ein professor. I Hjulskift: professordama som er drittlei professorlivet og perfekte middagar på løkka og finn seg ein bilmekaniker. Tredjeperson entall: kvinna som gifter seg fornuftig, skiller seg og får ei rekke duds og ei akademisk karriere, havner på mentalsjukehus etter å ha drept/ forsøkt å drepe ein fyr, og ja.
Det handlar i stor grad om å komme seg unna konvensjonane, medan Haslunds kvinner lever og står i dei. Haslunds bøker handlar om kvinners liv i desse rollene, Hjorths bøker om kvinners liv før, i og etter at dei braut ut av desse rollene. Begge er feministisk plassert. Eg vil også nevne fantastiske Herbjørg Wassmos bøker Hundre år og Dinas bok, også om vanlige kvinner og deira liv. Sterke kvinner vil kanskje nokon sei, men dette handlar vel mest om alt om oss alle, for både Wassmo, Haslund og Hjorth maktar å veve inn i kvarandre, inn i kvar enkelt skikkelse, kvar skjebne og familie, så mange historier og hendelsar, eit slikt spekter av levd liv og følelsar, av alt som kan ramme eit menneske, at det er ja, imponerande. Kløkt og klokskap. Men medan Haslund og Wassmos kvinner er alt frå fiskarkvinner, fornuftige snille jenter og damer som aldri driver det til noko, er Hjorths kvinner akademiske karrierekvinner med evinnelige drittkjedelige middager på løkka, oftast på farta mot neste konferanse. Eg føretrekk faktisk Wassmo og Haslund.
I mangel av sverd viste seg etterkvart å vere ei både sterk og rørande bok, og eg satt igjen på slutten og tenkte: så ekstremt trist, eller nei. Eg tenkte: så ekstremt sterkt at mennesker fødes, lever og dør, og herre gud så fasinerande å lese om heilt vanlige mennesker og heilt vanlige liv. Og ja. Det var vel alt eg tenkte. Nokon bøker er vanskeligare å omtale enn andre. Eg er og blir ein stor Haslund-fan.
Det minnar om Vigdis Hjorth. (Les mitt Fett-portrett med Hjorth her). Men medan eg vil påstå Hjorths bøker, som i Hjulskift, Om bare og Tredjeperson entall, mest av alt handlar om enkeltkvinner med alle karakterar (familie, venner) svevande rundt desse kvinnene, handlar Haslunds bøker meir om heile familier. Sjølv om synsvinkelen i I mangel av sverd kun er Espen sin, skiftar synsvinklane heftig og utan varsel mellom dei ulike karakterane i både Døgnfluens lengsel og Behag og bedrag. Dette skjer ikkje i dei tre nevnte Hjorth-bøkene.
Hjorths bøker handlar dessutan i større grad om kvinneliv som sloss mot, eller er dritt lei av konvensjonar og forventningar, og ergo tek følgene av denne drittlei-følelsen. I Om bare: forlater gubb og ungar og stikker av med ein professor. I Hjulskift: professordama som er drittlei professorlivet og perfekte middagar på løkka og finn seg ein bilmekaniker. Tredjeperson entall: kvinna som gifter seg fornuftig, skiller seg og får ei rekke duds og ei akademisk karriere, havner på mentalsjukehus etter å ha drept/ forsøkt å drepe ein fyr, og ja.
Det handlar i stor grad om å komme seg unna konvensjonane, medan Haslunds kvinner lever og står i dei. Haslunds bøker handlar om kvinners liv i desse rollene, Hjorths bøker om kvinners liv før, i og etter at dei braut ut av desse rollene. Begge er feministisk plassert. Eg vil også nevne fantastiske Herbjørg Wassmos bøker Hundre år og Dinas bok, også om vanlige kvinner og deira liv. Sterke kvinner vil kanskje nokon sei, men dette handlar vel mest om alt om oss alle, for både Wassmo, Haslund og Hjorth maktar å veve inn i kvarandre, inn i kvar enkelt skikkelse, kvar skjebne og familie, så mange historier og hendelsar, eit slikt spekter av levd liv og følelsar, av alt som kan ramme eit menneske, at det er ja, imponerande. Kløkt og klokskap. Men medan Haslund og Wassmos kvinner er alt frå fiskarkvinner, fornuftige snille jenter og damer som aldri driver det til noko, er Hjorths kvinner akademiske karrierekvinner med evinnelige drittkjedelige middager på løkka, oftast på farta mot neste konferanse. Eg føretrekk faktisk Wassmo og Haslund.
I mangel av sverd viste seg etterkvart å vere ei både sterk og rørande bok, og eg satt igjen på slutten og tenkte: så ekstremt trist, eller nei. Eg tenkte: så ekstremt sterkt at mennesker fødes, lever og dør, og herre gud så fasinerande å lese om heilt vanlige mennesker og heilt vanlige liv. Og ja. Det var vel alt eg tenkte. Nokon bøker er vanskeligare å omtale enn andre. Eg er og blir ein stor Haslund-fan.