Eg har nett skrive kommentaren Bestialsk landbruk som mange har reagert med sjokk og vantru på. Ein twitrar henviste til filmen Smaken av hund som er laga i Norge om norsk landbruk, og meiner den er gode opplysning. Det kan eg ikkje støtte. I 2007 skreiv eg denne omtalen, som du finn under denne introen. Den filmen er eit kroneksempel på kor elendig det blir når den som lagar filmen ikkje har det snev av snøring på kva han eller ho lagar film om. Smaken av hund var så flau og så dårlig og så full av faktafeil og kunnskapsmangel at ja, den er ikkje egentlig verdt omtalten. Skal ein få gjort noko med problema i matproduksjon, med etikk og forbruk og opplysning rundt mat og landbruk, hjelp det ikkje å pumpe makkverk ut på marknaden. Skal ein endre utviklinga, kreves kunnskap og innsikt, ikkje overflatiske banalitetar.
Klassekampen - 13.03.2007
Forfatter: Av Anne Viken
Smaken av navle
Når big bissniss banker på døren, betyr det lite om gris spiser tre prosent gris.
Fredag kveld var det tid for premiere på dokumentarfilmen «Smaken av hund». En etter en ble «avsløringene» lagt på bordet, men avsløringer er vel et litt kraftig ord i denne sammenhengen, med mindre vi snakker om avsløring av kunnskapsløsheten og sneversynet som preget filmen.
Greit nok. Tine, Gilde og Prior har store markedsandeler i Norge, og dette kan helt klart diskuteres, men om en skal sette disse selskapene inn i en global setting, slik regissørene gjorde forsøk på med å blant annet trekke inn at norske husdyr blir fôret med brasiliansk soya, og dermed beskylde samvirket for regnskogens undergang, blir det litt for banalt.
Regissørene peker også på at Norge importerer soya fra Brasil. I 2005 åpnet Brasil for dyrkning av genmodifiserte planter. På dette tidspunktet kontrollerte den verdensomspennende landbruksgiganten Monsantos gensoya, Roundup Ready-soya, det svarte markedet for genmodifisert soya i Brasil, og utgjorde alt da en tredjedel av Brasils totalte soyaavlinger. Nå inkasserer Monsanto summer på å saksøke bønder som dyrker soya som inneholder «deres» gener. I tillegg eier Monsanto store jordbruksarealer i Brasil.
Kunne en for eksempel ha sett på at samvirket ved å importere soya fra Brasil også bidrar til å understøtte multinasjonale gigantselskap som Monsanto?
Monsanto profitterer på økende konkurranse mellom farmer ved å tilby blant annet genmanipulerte planter, plantegifter og hormonpreparater, og er dermed også med på å akselerere industrialiseringen av landbruket, samt true dyrevelferd og matvaresikkerhet. Det er denne typen markedskrefter som på sikt kan komme til å dominere landbruk på global basis og gjøre stadig flere husdyr til industriprodukter.
Å fokusere utelukkende på at samvirkets soyakjøp skader regnskogen, blir å la de store skurkene gå fri.
Felleskjøpet har et samarbeid med samvirket i Mosambik om kjøp av soya. Med denne avtalen vil bøndene være garantert en pris for sin soya allerede før de sår, skriver Felleskjøpet på sine hjemmesider. Norad har bidratt til å etablere et pilotprosjekt med dyrking av soya i en region i Mosambik.
Men i stedenfor å se på dette som et forsøk på å samarbeide med Mosambik, blir det fra filmskapernes side tolket som et prosjekt for å dekke over den regnskogsfiendtlige soyaimporten fra Brasil. Kan det kalles for kritisk journalistikk? Jeg vil kalle det manipulering av fakta.
At norske produkter markedsføres som reine, norske og best i verden ved hjelp av en nasjonalromantisk markedsføring, er noe filmprodusentene fokuserer på. Hvorfor unnlater de å nevne Synnøve Finden og Qmelk?
Ingen av de to sistnevnte tilhører samvirket, men begge har en nasjonalromantisk markedsføring, og begge kjøper melk fra gårder som er «industrialiserte». Synnøve Finden og Qmelks produkter er ergo produsert av husdyr som lever under samme kår som samvirkets.
Det tilfredstiller kanskje et oppmerksomhetssugent filmskaperhjerte å sette fokus på et omdiskutert og E.coli-rammet Gilde, og et Tine som arrangerer Tine-stafetter for barn, men hei folkens. Hev blikket fra navlen og se på hvordan den internasjonale landbruksgiganten Monsanto markedsfører melkehormonet som skal øke kuas melkeevne: «Posilac bovine somatotropin hjelper små bønder med begrensede ressurser å produsere mer melk, uansett hvor du bor i verden».
I USA er konkurransen mellom farmene så stor at de fleste velger å sprøyte kuene med melkehormonet Posilac hver tiende dag. Mer makt til Monsanto, bruken er en stor stressbelastning for kuene, og utgjør en stor usikkerhetsfaktor for forbrukeren som spiser sluttproduktet. Posilac er forbudt i Norge.
Et annet eksempel som kan trenge en dokumentar, er markedsføringen av den amerikanske industrikua, kurasen Holstein: «U.S. Registered Holsteins: For Maximum Profit», idyllisk poserende under amerikanske flagg i solnedgangen. Dette er langt grovere eksempel på markedsføring enn når Tine arrangerer stafett, i alle fall for noen som tilsynelatende ønsker å fremstå som forkjempere for dyrevelferd og korrekt markedsføring. Filmskaperne er kort sagt dønn navlebeskuende.
Men midt oppe i alle disse problemstillingene med stor internasjonal betydning, valgte dokumentarfilmprodusentene å fokusere på ikke-saker som at tre prosent av fôret til norsk gris består av grisekjøtt, og at norsk beinmel blir solgt til Afrika.
På tide med et par fakta. Grisen er en plante- og kjøtteter og kan spise både rotter og annet kjøtt om den får velge. Det er snakk om menneskelig etikk, ikke griseetikk eller -velferd, når gris spiser tre prosent gris. Årsaken til utbruddene av kugalskap i Storbritannia, var sparetiltak der en skrudde ned temperaturene under behandlingen av beinmelet. Konsekvensen ble kugalskap. Utbruddet var et resultat av profittjag.
På sikt kan en se industrialisering, eventuelt et bortfall av norsk landbruk. Eventuelt må en doble subsidiene til norske bønder så alle norske husdyr kan bli småbruksdyr med personlig stell. Er det realistisk? Vil forbrukerne betale prisen det vil koste?
Eventuelt vil en på sikt måtte innfinne seg med at maten vi spiser blir produsert andre steder i verden og importert. Det vil neppe bli import fra småskalalandbruk. Det vil være industridyr og industrimat, og jeg tviler på at de kommer til å markedsføre seg ved hjelp av bilder av døde dyr og grisespisende griser, de heller. Det vil bli Monsanto-sprøyta melkekuer og farmer med tusenvis av kuer der dyrevelferd i verste fall er et ikke-eksisterende begrep. Kanskje markedsført av svarte og hvite Holstein-kuer på grønne enger, i alle fall ikke kannibalistiske griser.
Skal småskala landbruk og dyrevelferd ha en sjans, må multinasjonale konsern, grossistmakt og markedskrefter bort. En utopi?
For selv om Brundtland-rapporten la vekt på å tenke globalt og handle lokalt: Tendensiøs trash-journalistikk om lokale samvirker bringer oss ikke nærmere målet. Det er sjeldent pent når dyrevelferd møter markedskrefter, men norsk mat er neppe verre enn den maten vi importerer.
Når big bissniss banker på døren, betyr det lite om gris spiser tre prosent gris. Om grisen levde fritt, ville den spist mer enn tre prosent gris. Den spiser til og med sine egne unger. På tide å slippe grisen fri?
©Klassekampen