Gå til hovedinnhold

Russland - ikkje for pingler

"How are you?»
Det er Kelly, sjef for tolv krabbetrålarar under russisk kommando, som er på tråden.
«Vi er i Oslo i kveld», seier han. «Vil du bli med ut og ete?» «Yes», seier eg og set meg på første trikk.

Kelly er ingen trøytt Blinderntype. Han er ein real krabbefiskar med jobb på Barentshavet og hamn i Kirkenes. LÆRER SEG KNEP Første gong eg møtte Kelly, var i 2007 under ein fotoseanse med ordførarkandidat, og seinare ordførar i Sør-Varanger, Linda B. Randal (Ap) på kaia i Kirkenes. Kelly heisa meg ned i lasterommet på trålarane, viste fram krabbefabrikken og dei tronge lugarane, kjøkkenet og krabbeteinene som tårna seg opp på dekk.

Året etter kom eg tilbake, og vi festa på Kirkenes-dagane saman med mannskapet. Igjen sat vi i dei tronge lugarane og drakk russisk te. «Men no sender russarane oss heim til USA», seier Kelly der vi sit benkja med kvit duk på Aker brygge eit halvt år seinare. «Russarane har lært seg knepa og kan fiske opp kongekrabbene sine sjølve. Dei treng oss ikkje lenger», seier han.

Eg har høyrt det før. Russarane lærer, kopierer, stikk av med knepa vi kunne før dei. Dei seier det i Rovaniemi i Nord-Finland, i Umeå i Sverige og i Noreg. Det handlar om lapplandske trehusmodellar, om finskproduserte betongmaskiner og om ameri- kanske krabbefiskemetodar. Russarane vil klare det sjølve. Den russiske bjørnen har vakna, sa dei i fjor, seier dei i år. Russarane står ikkje lenger med lua i handa, seier næringslivet oppover norskekysten og set seg på grensegjerdet. Den russiske marknaden er ikkje for pingler.

Det var i 1995 at Kelly som éin av femti erfarne amerikanske krabbefiskarar blei henta frå USA for å hjelpe russarane med å fange kongekrabben. Dette hadde russarane lita erfaring med sjølve. Krabbene høyrer like lite heime i russisk Barentshav som på dekket av ein båt. Då var det 36 år sidan ti store hokrabber blei fanga i havet utanfor Vladivostok og frakta til Murmanskfjorden med fly, helikopter, tog og båt. Men det var lettare sagt enn gjort å fange dei inn att. Ein må vite kvar dei vandrar, i kva retning og kor djupt. No er gåta knekt, og berre Kelly blir att. Kan hende skal han styre heile flåten frå St. Petersburg frå hausten av.

PILS NORD I FINLAND «Ser du pipene? Det er Nikel.» Røyken stig opp over skogen. Vi står i toppen av eit tårn på russegrensa på Svanvik og skimtar høge fabrikkpiper eit par karljohanske lengder unna. Trappene er stupbratte. Babusjka-dokkene står lina opp.

Dagen etter har bussen kurs for Inari i Lappland. På ein pub i den nordfinske villmarka sit ein russar på trammen med morgonpils saman med det finske reisefølgjet mitt. På vatnet landar eit sjøfly. «Russarane kjøper opp hyttetomter og ferieeigedomar i enkelte delar av Finland. I feriane fløymer Rovaniemi over av russiske turistar. «Ikkje alle likar det», fortel han.

«Russland har blitt ein stor marknad for snøscooterar og laplihus og teknologi og, ja, det meste». «Men dei fleste som prøver seg i Russland, får det ikkje til», seier han og bøyer seg framover bordet. Inne går jukeboksen på full guffe. «Dei har ikkje peiling på kva det vil seie å gjere business i Russland.»

DEN RUSSISKE BJØRNEN Fire røffe krabbefiskarar sit rundt eit bord på Aker brygge. Kelly fortel korleis eigaren av krabbeflåten tømmer restauranten i St. Petersburg for folk når han skal ete saman med dei krabbefiskande gjestene sine frå det høge nord. «Om sjefen er involvert med mafia? Eg veit ikkje», seier Kelly, og eit bilete stig opp i skallen min:

På trammen i dei finske skogane fekk eg ei sterk kjensle av å vere på ein av desse landevegspubane langt nord i USA der hjortehorn heng på rekkje og rad over bardisken, og nokon gjev deg streng beskjed om å passe deg for bjørn. Skilnaden er at vi her snakkar om den myteomspunne russisk bjørnen som delar av nordisk næringsliv så gjerne vil ha ein bit av. Den russiske bjørnen har vakna, sa dei i fjor, seier dei i år. Russarane står ikkje lenger med lua i handa, seier næringslivet oppover norskekysten og set seg på grensegjerdet. Den myteomspunne russiske marknaden er ikkje for pingler.

Anne Viken fekk i 2008 Nordisk Råds journalistpris for å dra til norske, finske og svenske nordområder. Artikkelen vart trykt i Dag og Tid 20.juni 2009.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...