Gå til hovedinnhold

Verdas vakraste pensjonistreise/ engelske turistar på hurtigruta

På min veg til Kirkenes går eg ombord på hurtigruta i Tromsø. Tromsø har stort, nytt glasbibliotek i fleire etasjar, ishavskatedral og rådhus der lysa blinkar i takt i lyshow oppover i etasjane når kvelden sig på.
Tromsø har også eit livlig uteliv, og eg fekk ei detaljert innføring i byens nattklubbar av ei dørvakt eg møtte i mi jakt på fiskemat.

Ombord i hurtigruta merka ganske snart at eg var ein av dei yngste ombord. Eg deltok med andre ord på verdas vakraste pensjonistreise, og etter kort tid sat eg linja opp framme på dekk blant ei lang rekke andektige pensjonistar.

Sjå på dei små gardane, seier ein engelsk turist når vi er på veg ut frå Tromsø. Små gardar ligg nede i strandkanten under tett skog og bratte fjellsider. Bur her verkeleg folk? Og har dei veg? Ein heil flokk engelske turistar lener seg mot ruta i panoramasalongen og deltek aktivt i jakta på ein veg. Jo, sanneleg. Det ser ut som om det er ein veg der inne mellom trea, utbryt den eine. Resten av tida brukar turistane på å løyse kryssord, lese store pocketbøker på store europeiske språk eller vinke til andre båtar på sjøen.

Fleire eg snakkar med på mi reise i Nord-Norge seier at rike russiske turistar etterkvart kan bli ei vikig inntektskilde for landsdelen. Vår store nabo i øst er i sterk vekst og utvikling, men eg trur ikkje eg ser ein einaste russisk turist ombord.

Eg kjem også inn i ein lenger samtale med ein tunghøyd engelsk mann, det vil sei han snakkar til meg og høyrer ikkje det eg seier tilbake.

Mannen snakkar om dottera si som var bankdirektør med lange arbeidsdagar, som følte at livet passerte utan at ho fekk delteke, og om at ho til slutt sa opp jobben og begynte som bonde. No melkar ho kyr og steller høns i Wales. Ho drog ut av byen, tilbake til bygda.

Veit du at ender kan bygge reir oppe i tre? spør han meg, og svarar sjølv. Endene hennar lærte av hønene at dei kunne bygge reir i toppen av tre. Eg er usikker på om eg har skjønt han riktig.

Og veit du kva eg seier til alle barnebarna mine, spør han meg, og svarar som vanleg sjølv. Det har ikkje noko betydning kva de føretek dykk i livet, så lenge de er lukkelege. Sjølv omskulerte han seg frå våpenprodusent til møbelreperatør i ein alder av 55.

Eg går i land i Honningsvåg i Finnmark. Honningsvåg har ei rekke nedlagde butikkar. Malinga flassar på bygningane. Skodda ligg tung og det er salt i lufta. Eg møter ein kar på gata og vi slår følge bortover. Han viser meg den gamle fiskefabrikken som no er turisthotell. Karen har fem barn, men fire av dei har flytta til andre delar av landet. Berre ei er att.

Men ikkje alle som reiser, blir borte. Sjefen for radio Nordkapp snakkar engasjert om folketalet i Nordkapp kommune som stuper med rundt femti i året. Men det er fleire enn femti som reiser, seier han.

Årsaka til at det likevel ikkje blir større minus enn femti, er at fleire også kjem att til kommunen. Graset var ikkje så mykje grønare på den andre sida som dei kanskje trudde då dei drog, seier han. Dei kom tilbake til Honningsvåg.

Pensjonistturistane ruslar tilbake i hurtigruta, gode og mette på veg til ein ny sjømatmiddag. På kaien blir sameboda pakka ned i full fart.

Att ligg Honningsvåg. Eg anar ein slags desperasjon. Er postkortsalg på kaia siste utveg for å overleve? Finst det ei framtid for slike små samfunn langs kysten? Eg lurer på om dei skal bli til kulisser over eit liv som var, kulisser av ein idyll gamle damer frå kontinentet ønskjer å oppleve akkomangert av dyr vin og drinkar på dekk.

Vi spaserte gatelangs i Honningsvåg, seier ei gamal dame bak meg i kafeen. Vil det same vere mogeleg når eg sjølv er pensjonist om førti år?

Trykt i Nationen som gjestespalte 29.juli 2008. 

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...