Gå til hovedinnhold

" Bekjennelser fra veterinærvirkeligheten " og " Filmar med minibudsjett og dugnad "



Så var det på tide med lansering av ny bok med hest, andre dyr og dyrlegar. Til høsten kjem Elise og mysteriet på hesteklinikken. Nærmare bestemt medio august! Media er generelt meir interesserte i vaksenlitteratur enn i barnelitteratur, og eg hadde lyst til å lage nokre korte filmar basert på Elisebøkene. Så kva skulle vi då finne på for å få fokus på Elisebøkene? Jo Nesbø har nett lansert Politi, og mange forfattarar ønsker ikkje å lansere bøker i same tidsrom sidan Nesbø stel heile medieshowet.

Min strategi er ganske enkel. Eg har skrive bøker, eg vil at folk skal lese dei, og for at folk skal lese dei, må dei vite om bøkene. Så korleis får folk vite om bøkene? Jo, blant anna via presseomtale. Så då inviterte eg media til filmsettet. Her ser vi resultatet nedover i bloggposten. Eg har tru på å skape ei historie rundt ei bok. No har vi laga historia om at vi spelar inn filmsnuttar ved bruk av lokale amatørar og dugnadsprosjekt. Dette hadde aldri vore mogeleg utan alle som stilte opp på si fritid.

Sjå foto frå dag to på filmsettet på Grimsbø på Jølster.

Det tek litt tid å vere informasjonssjef for eige pressestunt, dette er heilt i eigen regi, og eg må sei eg var rimeleg trøtt då denne innspelingsdagen var omme, men det var absolutt verdt det. Så mange kjekke folk som deltok og så mange fine oppslag! Dette slo alle mine fantasiar! Dette er berre moro! Eg er fortsatt litt sliten for dette tok ganske masse tid, men bra gjekk det og no må vi jo ha filmpremiere også. No har vi jo lagt lista ganske høgt. Filmsnuttane må bli bra, men eg stolar jo på at kameramann Jørn Nedrebø fiksar redigering. Eg kan jo lite om film. Eg kan skrive manus. Så dette er i grunn eit kreativt stunt, utført fordi det er gøy å finne på stunts og fordi ein må få historiene om Elisebøkene ut til folket. Det er jo difor eg skriv dei, fordi dei skal lesast! Rik blir ein ikkje på barnebøker med mindre ein har skrive Harry Potter.

Vestlandsrevyen og Norge i dag! Sjå klippet!!



Rir seg gjennom bokmålsmuren.
Dobbelside på Klassekampens kultursider torsdag 4.juli. Les resten av saka på web.
Les heile saka i PDF: side 1 og side 2



Mykje å lære av dyrlegeforfattar.
Nettsak hos Framtida.no torsdag 4.juli. Les heile saka på web.



Bekjennelser fra veterinærvirkeligheten.
Tre sider i Nationens Helga-bilag fredag 5.juli. Les saka i PDF: side 1 og side 2.





Filmar med minibudsjett og dugnad.
To sider i Firda Tidend fredag 5.juli. Les kortversjon av saka på nett eller heile saka i PDF.



Vil bryte "bokmålsmuren".
Ei side i Firda fredag 5.juli. Les heile saka her.

Om du kjenner deg skikkeleg gira på å lese mi neste Elisebok, finn du den her! Der finn du også Elise og mysteriet med dei døde hestane som er boka ein. Det er spenning frå ekte dyrlegepraksis. Eg kan utdjupe kva det går i med teksten frå saka i Nationen:


Veterinær og forfatter Anne Viken kaller det "den veldig mye enklere andreboka". I høst kommer roman nummer to om den 13 år gamle dyrlegeaspiranten Elise og hennes onkel Kalle. 

– Det var veldig mye enklere å skrive bok nummer to. Den første var en enorm læringsprosess og skriveskole for meg. I bok to kunne jeg bruke det jeg hadde lært og jeg la opp en veldig klar plan på forhånd. I "Elise og mysteriet på hesteklinikken" bruker Viken fortsatt anekdoter og kasus fra sin egen virkelighet som veterinær.

– Jeg syns det er gøy å skrive realistisk. Virkeligheten inneholder alle ytterpunktene.
Er det noen som har kjent seg igjen i virkelighetseksemplene i den første boka?
Nei, ikke som jeg vet. Pasienthistoriene er veldig godt kamuflert. For eksempel skriver jeg om en hvit hest som heter Anton. Denne hesten har jeg selv møtt i felten, men den har et annet navn, en annen farge og andre eiere. Jeg maskerer alle kasus til det ugjenkjennelige. Jeg kan bruke journalen, men ikke konteksten.

Forfatteren velger de eksemplene fra virkeligheten som bygger opp spenningen i boken og kanskje er litt spektakulære. Og som hun syns det er gøy å fortelle selv.
Hvis jeg trenger at Kalle undersøker en syk hest så tenker jeg meg godt om. Er det en spennende diagnose jeg kan skrive inn her? Noe interessant jeg har sett? Og så sjekker jeg fakta, leser journaler og annet for å få Kalle til å gi de riktige rådene, se de riktige symptomene og stille den riktige diagnosen med korrekt behandling. Alt Kalle gjør er medisinsk riktig.


Og Viken velger ikke bare gladsakene fra veterinærvirkeligheten.
Jeg har skrevet om avliving av en hund. Det er en veldig realistisk beskrevet scene, som er trist. Men sånn er det å måtte avlive en syk, gammel hund. Det er noe med å forholde seg til virkeligheten rundt dyr, ikke bare søte pusekatter. Dette er "real life". 

Avliving av dyr mener Viken er en typisk problemstilling mellom dyrlegen og dyreeier. Spørsmålet om når man skal avlive og når man skal gjøre inngrep for gjør at de lever litt lengre, er ikke bare lett. Og dyrlegene må ikke bare forholde seg til pasientene, det finnes også pårørende i disse sykdomshistoriene. 

En dyrlege jobber like mye med folk som med dyr, du må håndtere begge deler. Den største overraskelsen jeg fikk da jeg var ute i praksis var at dyrlegene vet så mye om folk.
Hun har møtt mange ulike typer dyreeiere på jobb som veterinær. Noen av dem får vi møte i bøkene, hvor hun har delt de opp i kategorier.

Én type er den utrolig dedikerte melkebonden. Han kan veldig mye og er veldig interessert i utviklingen på sitt felt. En annen type er melkebonden som ikke er så nøye på det og som kanskje ikke greier å drive så bra. Den tredje typen er hesteeieren som kan veldig mye om hest og som er veldig skeptisk til dyrleger som ikke er hestespesialister. Og så har du hesteeieren som menneskeliggjør hesten, som vil veldig mye for hesten sin, men kanskje ikke kan veldig mye om den. 

Denne gangen har Viken også filmatisert noen scener fra boka som skal legges ut på Internett.
Ungdommen finnes i stor grad på nett, så det er promofilmer som skal fortelle hva dette er for noe og at det finnes. Men det hadde selvfølgelig vært kjempekult om det ble film en gang. Det tror jeg kunne passet kjempebra.
God helg!


Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys