Gå til hovedinnhold

Offentlig debatt krev si elefanthud: Nokre utfordringar for dagens feminisme

Eit par mennesker spør meg om eg takler denne feministdebatten, om eg tek det personlig. Dei som kjenner meg godt, spør ikkje. Dei veit at eg takler det som ei sak, eller ein jobb, eller kva eg skal kalle det. Ein kan ikkje ta offentlig debatt personlig. Då har ein tapt. Debatten er morsom å preike om, men eg tar den ikkje med meg i senga.

Som far min sa ein gong ein kar spurte korleis eg takla offentlig debatt. Naboen var litt bekymra. Far min sa: "Anne? Nei, ho ekje eg det minste bekymra for. Ho klarer seg". Godt sagt, fadern.

Slagord: Personlig er politisk, og så tar vi det inn i setting "debatt": det eg som er ute i media og blir truffen av kritikk, eller er det det eg meiner, og kan ein skille mine meininger i media frå meg som person? Ja, heilt klart. Mine meininger er kun ein del av meg, dei er ikkje heile meg. Sak er noko anna enn person. Debatt er for meg sak. Ergo preller den av. Men betyr det at eg derfor er ein dårlig feminist, fordi eg ikkje tar alt så himla personlig som mange ser ut til å gjere i denne debatten?

Eg meiner nei. Ein må skille sak og person. Eventuelt ligge unna offentlig debatt.

Tok idag turen til Frokost med Bernt idag der tema var Bak slagordene: Noen utfordringer for dagens feminisme. Slengte meg på trikken og halsa avstad i full fart før klokka åtte på morran. Eg e ikkje eit a-menneske, så dette skuldast eine og aleine at eg liker dette frokostkonseptet, samt at Cathrine Holst skulle halde innleiing.

Cathrine Holst las opp sitt essay frå boka Demokratiet før og nå som lanseres ikveld på Chateau Neuf.

Holst peika på utfordringer for feminister, og dette trur eg er verdt å ta med seg vidare, jamfør debatten som har vore/ er, og blant anna Glitterfitte-damene sine utspel i media.

- å få gjennomslag
- fleire må inkluderes: dette er kanskje den mest vesentlige utfordringa

Mine kommentarer:

Å få gjennomslag: da trengs det ei fornying av retorikk og ideologi.
Fleire må inkluderes: jepp. Ut av klikken, makte å engasjere utenom rekkene.

Å betvile at verden er kjønnsurettferdig er for meg ein fjern tanke, sa Holst. Eg er heilt einig med Holst i dette.

Og: er det ikkje ei overdriving å sei at feminister meiner så mykje ulikt? Tja. Tja. Tja. Men det viser ikkje for dei som står utanfor at det er ulikheter innad, mest vises det for dei innad.

Spørsmålet eg uansett stiller meg er: kven er det offentlige feminster egentlig snakker på vegne av? Seg sjølv, ser det ut til. Ergo vil ein få problemer med både a) å få gjennomslag, og b) å inkludere fleire.

Eg stakk etter Holst sitt innlegg. Martine Aurdal og Jørgen Lorentzen har eg sånn passelig interesse av å høyre på i tidlig morgonstund, så eg stakk. Ifølge sikre kilder, gjekk eg ikkje glipp av noko.

No tenkte eg sjekke ut boka, og sleppet ikveld på Chateau Neuf.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...