Gå til hovedinnhold

Offentlig debatt krev si elefanthud: Nokre utfordringar for dagens feminisme

Eit par mennesker spør meg om eg takler denne feministdebatten, om eg tek det personlig. Dei som kjenner meg godt, spør ikkje. Dei veit at eg takler det som ei sak, eller ein jobb, eller kva eg skal kalle det. Ein kan ikkje ta offentlig debatt personlig. Då har ein tapt. Debatten er morsom å preike om, men eg tar den ikkje med meg i senga.

Som far min sa ein gong ein kar spurte korleis eg takla offentlig debatt. Naboen var litt bekymra. Far min sa: "Anne? Nei, ho ekje eg det minste bekymra for. Ho klarer seg". Godt sagt, fadern.

Slagord: Personlig er politisk, og så tar vi det inn i setting "debatt": det eg som er ute i media og blir truffen av kritikk, eller er det det eg meiner, og kan ein skille mine meininger i media frå meg som person? Ja, heilt klart. Mine meininger er kun ein del av meg, dei er ikkje heile meg. Sak er noko anna enn person. Debatt er for meg sak. Ergo preller den av. Men betyr det at eg derfor er ein dårlig feminist, fordi eg ikkje tar alt så himla personlig som mange ser ut til å gjere i denne debatten?

Eg meiner nei. Ein må skille sak og person. Eventuelt ligge unna offentlig debatt.

Tok idag turen til Frokost med Bernt idag der tema var Bak slagordene: Noen utfordringer for dagens feminisme. Slengte meg på trikken og halsa avstad i full fart før klokka åtte på morran. Eg e ikkje eit a-menneske, så dette skuldast eine og aleine at eg liker dette frokostkonseptet, samt at Cathrine Holst skulle halde innleiing.

Cathrine Holst las opp sitt essay frå boka Demokratiet før og nå som lanseres ikveld på Chateau Neuf.

Holst peika på utfordringer for feminister, og dette trur eg er verdt å ta med seg vidare, jamfør debatten som har vore/ er, og blant anna Glitterfitte-damene sine utspel i media.

- å få gjennomslag
- fleire må inkluderes: dette er kanskje den mest vesentlige utfordringa

Mine kommentarer:

Å få gjennomslag: da trengs det ei fornying av retorikk og ideologi.
Fleire må inkluderes: jepp. Ut av klikken, makte å engasjere utenom rekkene.

Å betvile at verden er kjønnsurettferdig er for meg ein fjern tanke, sa Holst. Eg er heilt einig med Holst i dette.

Og: er det ikkje ei overdriving å sei at feminister meiner så mykje ulikt? Tja. Tja. Tja. Men det viser ikkje for dei som står utanfor at det er ulikheter innad, mest vises det for dei innad.

Spørsmålet eg uansett stiller meg er: kven er det offentlige feminster egentlig snakker på vegne av? Seg sjølv, ser det ut til. Ergo vil ein få problemer med både a) å få gjennomslag, og b) å inkludere fleire.

Eg stakk etter Holst sitt innlegg. Martine Aurdal og Jørgen Lorentzen har eg sånn passelig interesse av å høyre på i tidlig morgonstund, så eg stakk. Ifølge sikre kilder, gjekk eg ikkje glipp av noko.

No tenkte eg sjekke ut boka, og sleppet ikveld på Chateau Neuf.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...