Gå til hovedinnhold

Denne mannen har knekt Viken-koden:

Eg siterer Fredrik Hope frå Fjordaglimt: Sitatet er gjengitt med tillatelse frå Hope:

Som ung spelemann, sp-ar og medlem i Noregs Målungdom, følte eg meg litt treft av Hovudoppslaget til Firda i dag. Men etter kvart som eg byrja å lese teksten inni avisa, skjønte eg fort at her hadde Firda “klipt og limt” nett so dei ville. So eg har no lest det opphavelege innleget ditt, og forstå meir kva du vil fram til. Du har monge gode poeng! Turistnæringa sitt einsretta fokus på “The local culture” er sikkert ikkje den beste måten å trekkje til seg nye innbyggjarar. Felespelande, bunadkledde huldre-jente og gamle gubbar som sit på kvar sin stein ute i skogen og spelar fele og bukkehorn, har nok begrensa tiltrekningskraft på nyutdanna akademikara.

Sogn og fjordane er jo so mykje meir enn dette! Vi har Noregs einaste Operahus utanfor Oslo, nyskapande industriverksemder som jobbar med å utvikle meir miljøvenleg teknologi, eit stort potensial innan vindkraft og enkeltpersonar som står på for å drive lokalmiljøa og bygdene framover! Det er slettes ikkje sikkert at alle er like flinke til å vere opne og posetive til nye ting/folk/idear, men då er det bra vi har slike som deg, Anne Viken, som røskar opp i dei litt nedstøva tankane våre.

Men eg ser de ikkje nødvendigvis som noko negativt at vi er nokre få som driver med litt rare, gamle ting. For samstundes som ein skal prøve å utvikle fylket vårt vidare, kan det vere lurt å ta vare på noko av det lokale særpreget. Ein kan spele både i spelmannslag og metal-band. Og syngje i operakor.

Det går fint å ha minst to tankar i haudet på ein gong.

Død over Bygdedyret, lenge leve Hardingfela.

Viss det er forståeleg.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...