Gå til hovedinnhold

Innhenta av fortida (bokmelding Firda 2.oktober 2006)

AnneViken-blog
Gunnar Staalesen
Roman: Dødens drabanter
Gyldendal Norsk Forlag AS
365 sider

Anne Viken

I 1859 forlet Trodals-Mads Angedalen for å sone Noregs lengste dom. 42 år seinare vende han tilbake frå Akershus festning.
136 år seinare vert privatetterforskar Varg Veum innhenta av fortida. Året er 1995 og Veum står på drapslista til ein etterlyst fengselsfugl i Oslo. Veum byrjar nøste opp ein tråd som tek oss tilbake til Bergen i 1970 då han som sosionom i barnevernet henta ein apatisk baby frå ein skiten leiligheit og ei alkoholisert mor. I Angedalen nesten femten år seinare smell rifleskota som piskeslag rundt øyra på Varg Veum der han balanserar på dei glatte steinane i Trodalen. Eit kaldblodig mord skal oppklarast, og historia om Trodals-Mads vert spunnen inn i handlinga.
Etterkvart vert eit nettverk av uoppklarte drap, løgnar og ødelagde liv henta fram frå sjebnen sitt blodige arkiv. Sunnfjord er åstad for ein spritsmuglarliga med internasjonale kontaktar, og for sprit og marknad må liv og andre si lukke vike. Fortida innhentar eller har sett sitt sterke preg på dei aller fleste av karakterane. Dei lever sitt liv i tråd med den starten skjebnen har gitt dei og få, om ingen, kjem seg av dette dødelege sporet.

Som vanleg er privatetterforskar Veum upopulær hos politiet som helst ønskjer å drive etterforskninga si sjølv. Politiet framstår som udugelege, den raudhåra Firda-journalisten som ein komande stjernereporter og Førde som eit kaotisk gatekryss.
I kjend Gunnar Staalesen-stil slentrar språket framover. Folkeleg og lett tilgjengeleg spinn han eit nett av hendingar, eit komplekst persongalleri og mellommenneskelege spenningar rundt lesaren. Kanskje var det på grunn av dette Varg Veum vart kåra til tidenes mest populære norske krimhelt av Dagbladet sine lesarar i 2004? Som privatetterforskar bevegar Varg Veum seg mellom ulike grupperingar og sjikt i samfunnet. Ved bruk av kriminalromanen som medium trer samfunnet sine svake fram frå skuggane.
I god krimsjangerstil vert lesaren halden fast i ei vekslande kurve av bratte action-passasjar og roligare parti der Staalesen sin poetiske realisme gjev seg utslag i svært levande naturskildringar og personkarakterestikkar, blant anna karakterane sitt kjærleiksliv. Med eit malerisk, poetisk språk beskriv han hendingar som like godt kunne ha vore reelle. Varg Veum har fått tildelt James Bond sitt blikk når han beskriv kvinnene han møter på sin veg, og i tråd med Veum leiar alle vegar til baren på Sunnfjord Hotel der den etterkvart XX år gamle privatetterforskaren tilbringer mange fuktige kveldar.
Handlinga heng god saman og og har ein fulgt godt med, er det mogeleg å peike ut gjerningsmannen rundt hundre sider før slutten. Dette var kanskje ein strek i rekninga? Spenninga flyt i stor grad på Staalesen sitt store persongalleri, der karakterane sin sjebne, uforutsigbare trekk og vilje til å utføre ekstreme handlingar, føle og delta i sitt eige liv grip deg i eit kikkergrep. Personane sine individuelle trekk skapar spenning på linje med handlinga.
Staalesen viser god kjennskap til Sunnfjord og historisk korrekte beskrivingar av blant anna Førde, Dale og Trodalen gjer Dødens drabanter til ei truverdig lesaroppleving. Handlinga her ein gnistrande driv som held deg i spenntak til siste side, og på slutten sit ein att med ein følelse av å ville vite meir. Korleis kan menneske ta slike skjebnetung val og la andre ta skulda? Ei forklaring står att: Som månen kretsar rundt jorda er vi dødens drabantar i eit system vi ikkje slepp unna.

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...