15. nov. 2006

Nattevandring (på trykk i Fett nr 3, 2006)

AnneViken-blog
Anne Viken,

Steder en ikke bør gå, menn en ikke bør gå foran, og taxi hjem når byen koker. Mange jenter føler seg ikke trygge på vei hjem.

Det er sein juninatt i Oslo. Jenter i korte skjørt og utringa topper haster forbi Saga Kino på vei til konsert på Rådhusplassen. Bare brune bein på høye stiletthæler, tettsittende Levi’s, blondt hår, pupper og lår.
Sommertid er sexytid. Fredag er utedag, og etter endt kveld på byen drar folk hver til sitt. Men hvor mange jenter er det egentlig som tar en omvei hjem eller brenner av noen lapper på taxi for å føle seg trygge?
Ikke Akerselva – Når folk i byen er innmari aggressive og jeg ser at det koker skikkelig, tar jeg en taxi. Jeg kjenner folk som konsekvent tar drosje hjem fra byen.
Sosionom Marianne Mobraaten (35) er i byen for å feire søsteren. De har nettopp vært på ferie i Berlin og nå er det bursdag som står på plakaten. Mobraaten tenker alltid over hvilken vei hun velger hjem. Helst liker hun å gå på steder der det er andre mennesker eller belysning. - Det er lite gatelys i Oslo. Lys hindrer at folk blir anonyme. Dermed hindrer det også kriminalitet, mener hun og legger ikke skjul på at hun hater Akerselva. Den er grusom. Falsk trygghet
Hver dag legger Mobraaten veien til jobb over Kuba og Akerselva. Hver kveld tar hun en omvei hjem. Da bærer det opp hele Markveien, ned Sannergata og Waldemar Thranes gate før hun endelig kan køye på St. Hanshaugen. – Jeg tør ikke krysse Akerselva i mørket når jeg går aleine. Er vi to, går det fint. Det handler bare om å ta de forholdsreglene en må ta. Det er folketomt på ukedagene om høsten og vinteren. Dessuten er det mørkt og skummelt, sier Mobraaten og får innspill fra landskapsarkitekt Bård Magnus Fauske (29) som er på besøk fra Bergen i helga. – Den reelle tryggheten finnes i at det er andre mennesker til stede. Det er vitnene som er farlige for en overgrepsmann, sier han.
Menn bak deg
Marianne Mobraaten har hørt om saker langs elva i mediene, og ramser opp drap, vold mot kvinner og ran. Hun blir skremt, men mener likevel det er viktig å sette fokus på denne typen saker. En kan ikke tie det i hjel.
Fauske har stått og fundert litt. Han forteller at han har erfaring med jenter som blir redde for han om kvelden.
– Jeg merker at jenter reagerer og blir skremt dersom jeg tilfeldigvis blir gående bak dem på fortauet om kvelden eller natten, sier han og får øyeblikkelig respons fra Mobraaten.
– Ja, det er skikkelig jævlig. Det må du bare ikke gjøre. Jeg har flere kamerater som senker farten og skifter fortau når de blir gående bak ei jente. Fauske sier han så langt bare har fortsatt å gå.
– Dersom en begynner å ta hensyn til denne frykten, skaper de guttene som ikke skifter fortau bare enda mer frykt. Enhver som ikke skifter fortau blir en overgrepsmann, mener han og får som respons fra Mobraaten at hun tror det er vanskelig for menn å tenke seg hvordan det er å være kvinne. – Med førti prosent mindre muskler føler en seg maktesløs, sukker hun. Taxi eller følge hjem
Godt belyst i skinnet fra gatelys og utesteder utenfor Vika kino står studentene Hanne Flåten Skarstein (22) og Katrine Skjetne (22). De har vært på konsert og nå prøver Skarstein å praie en taxi hjem. Hun forteller at hun ofte pleier å gå hjem, men at hun skal tidlig opp på jobb i morgen, derfor er taxi mer lettvint. Skjetne tar helst en taxi hjem fra byen til Majorstua uansett. Hun føler seg ikke hundre prosent trygg og dessuten er taxi lettvint. Skarstein sier hun sjelden pleier å gå hjem til Grünerløkka alene. Det er alltid noen som slår følge.
– Om en føler seg trygg eller ikke, kommer litt an på hvor i byen en bor. Har hørt om mye, men ikke opplevd noe selv, sier Skjetne. Begge føler seg trygge i taxi, men synes det er ekkelt om en mann går bak dem på gata. Ved Akerselva liker ingen av dem seg spesielt godt på kveldstid. Ikke smågater
– Men hva med omveier, er det vanlig å ta det på veien hjem? – Nei, sier tiendeklassingene Lene Marie Larssen (16) og Hedda Styrvold (16) fra Asker. – Så lenge en er kjent og er sammen med noen en kjenner, går det bra, sier Styrvold og får støtte fra Larssen som mener ingen omvei er nødvendig, ettersom det ikke er fare for å møte skumle mennesker på veien hjem til Asker. Det er verre her i Oslo. Her er det ikke så mange kjenninger som hjemme.
– Jeg går ikke i smågater. Voldtekt skjer ikke på åpen gate, sier Styrvold før de haster videre for å ta toget hjem til Asker.
Karl Johans gate
Dagens oppvoksende generasjon satser altså på taxi eller følge hjem. Hva med de damene som kunne vært dagens tjue- og trettiåringers foreldre?
– Neida, vi går ingen omveier hjem, ler Mari Fagervold (53). Hun og Anne Wilhelmsen (48) har vært ute og spist sjømat på Solsiden sammen med gubbene. Nå henger de på Karl Johan før veien går hjemover.
– Men en vet jo om enkelte steder en ikke bør gå alene. Holder en seg unna disse har jeg ingen betenkeligheter med å gå alene og tenker ikke over at jeg må finne noen å slå følge med hjemover, sier Fagervold som mener nedre del av Karl Johans gate er et sted en bør passe seg for å gå alene. Wilhelmsen på sin side kunne aldri finne på å gå alene hjem til Storo fra byen. Hun har heller aldri gjort det.
– Vi er alltid flere sammen. Jeg vet ikke hvor tøff jeg hadde vært om jeg måtte gå alene, og hadde neppe reist ut på byen om jeg måtte dra alene hjem, sier hun. – Sier du det? spør Fagervold en smule overrasket, men Wilhelmsen holder på sitt, selv om hun bedyrer at hun blir mindre og mindre engstelig jo eldre hun blir. Fagervold mener at en ikke alltid kan tenke på at noe kan skje.
– Jeg har aldri vært engstelig. Jeg jobber på Sinsen og hver kveld henter jeg bilen i parkeringsgarasjen. En kveld spurte en kollega meg om jeg virkelig turde å gå inn i garasjen nå. Jeg hadde aldri tenkt over hvorvidt jeg skulle tørre det før, og har heller aldri sett noen der, sier hun og legger til: – Det skjer mye mer vold i hjemmet enn på gata.

Les saken: http://www.fett.no/index.php?option=com_content&task=view&id=147&Itemid=34