Gå til hovedinnhold

Mareritt dynka i vodka, krigshistorie (Bokmelding Firda 15.november 2006)

AnneViken-blog

KRIGSHISTORIE «Frå Svalbard til Odessa. På flukt gjennom krigen»
Aud Elsa Grøneng
Det Norsk Samlaget 150 sider

Anne Viken

Hestekjerrer lasta med vodka og fyllesjuke soldatar. Dungar av lik, dampande hjernemasse og opphakka penisar ligg i fotefara etter skrantne hestar og ein hevnlysten og krigsherda stalingradsarmè der dei drikk seg gjennom Polen og Tyskland på veg mot Berlin.
Russarane avrettar for fote. Slaktar ned, gruppevoldtar og parterar tyske kvinner, soldatar, eldre og barn. Om kvelden festar dei blant ruinane.

Det er 1945. Over seks månader har slaget om Stalingrad kreve ein halv million døde før tyskarane trakk seg tilbake. Den raude armè skal ha sin hevn. Med på felttoget er dei to norske soldatane Kåre Olset frå Sunnfjord og Mads-John Thyvold frå Oslo. Kvar dag er eit mareritt for dei to norske soldatane som må feste med russarane for å drukne dei gruvekkande opplevingane.
Etter at dei to rømde frå ein tysk interneringsleir for offiserar sør i Polen, vart dei første tekne vare på av den polske motstandsbevegelsen. Så kom russarane og jaga tyskarane, og medan polakkane grov opp koffertar med sprit frå bakken for å feire, vart dei to nordmennene tvinga med på den russiske stalingradarmeen si makabre ferda mot Berlin.
Etter at dei endeleg får forlate det russiske felttoget, snur dei og dreg tilbake gjennom Polen og Sovjet til Odessa ved Svartehavet. Store avstandar tilbakelegg dei til fots.

Det var ikkje dette dei såg for seg då dei rømde til Englad, og gjekk gjennom harde avhøyrd i London for å bli godkjende som soldatar. Etter trening med carriertroppen i det skotske høglandet, vart dei fyrste sende til Svalbard for å passe på området rundt Isfjorden.
Dei levde av isbjørnkjøt og moskus med nervane i spenn fram til Barentsburg fell 8.september 1943. Svalbardtroppen vart frakta som tyske fangar, fyrst til Marlag und Milag fangeleir sør for Bremen. Seinare til interneringsleir for offiserar sør i Polen der dei to klarte å stikke av under ei fangeforflytning.

I starten vekslar den mellom forteljinga til Thyvold og Olset fram til dei to unge mennene møtes i London etter å ha rømt frå Noreg. Etter dette har dei felles opplevingar og begge mennene er tilstades i teksten.
Boka teiknar eit personleg og levande bilete av sider ved andre verdskrig vi høyrer lite om. Blant anna tyskarane sine forferdelege lidingar under det russiske felttoget før Berlin fall, og det er denne delen av boka som gir sterkast inntrykk. I tillegg er slaget om Barentsburg skildra med stor innleving.
Forfattaren er ein dyktig spenningsbyggjar og tydeleg fasinert av dei to norske soldatane sine opplevingar. Ein får stadig opplevinga av å stå midt i kuleregnet, blant ihjelsveltne russiske fangar i ein tysk fangeleir eller like i nærleiken når skamferne kvinner og born vert avretta mellom gravstøttene på ein kyrkjegard ved vegen mot Berlin. Til tider kan ein likevel trekke på smilebandet.

Fyrste kapittel derimot, ei skildring av Kåre Olset si oppleving av det tyske angrepet på Barentsburg, bidreg til lite anna enn å forvirre og gir slik sett boka ein noko dårleg start. Den tek seg derimot kraftig opp like etter og held koken til siste side.
Boka er kroneksempel på ein sjangerhybrid. På den eine sida får ein følelsen av å lese ein biografi. På den andre sida er den deskriptiv og rapporterande i blanding av reportasje og skjønnlitterær sjanger med innslag av dokumentar. Det skjønnlitterære preget gjer den til ei lett lesaroppleving men noko uklår sjanger og til tider springande tekst trekk ned.

Språkmessig er boka prega av at forfattaren har arbeidd som journalist. Beskrivingane er like fram og konkret med mykje fakta og lite krimskrams og glir slik sett rett inn under merkelappen ”bøker skrivne av journalistar”. Rett på sak med andre ord.
Men til tider skiftar scenene brått og historia er springande frå linje til linje, som ein nyhendejournalist som kastar seg rundt mellom sakene utan å setje inn mellomtittel. Ein er likevel glad ho tok det med ettersom uventa detaljar gir historia eit personleg preg.

Boka er lettlesen, interessant og spennande. Eit personleg bidrag til historia om andre verdskrig og ei godt levert lesaroppleving frå ein forfattar med stor forteljarglede.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...