Gå til hovedinnhold

Nye løgner frå Tine

I denne saka på ABC-nyheter hevdar kommunikasjonssjef i Tine, Lars Galtung dette:

- Veterinær Anne Viken skriver i et blogginnlegg at reklamen er misvisende fordi melkekyr og kalver går i samme innhengning?

- Det er nok forskjellig fra gård til gård. Men helt urealistisk er det ikke. Reklamen er et utsnitt av virkeligheten. Det er mange versjoner av den, og denne er den mest sannferdige, sier Galtung.


Dette er ei ny løgn frå Tine. Det er usant at norske kyr som er i melkeproduksjon går med kalv. Dette er nok ei lett tilbakeviseselig løgn, og eg tek meg i å lure på om Galtung kjenner verke realitet eller regelverk. Det er kun ammekyr, ein svært liten andel av melkekyrne, som går med kalvar på beite. Regelen er at kalvar går for seg, og kyr for seg. Dei går ikkje ilag. Det er kjøttfekyr som går ilag med kalvar, og kjøttfe leverer til Gilde, ikkje til Tine. Men dette antar eg at Galtung kanskje er klar over. Eg begynner jo seriøst å lure litt på kompetansen der i gården.

Kalv hos konvensjonelle melkekyr kan ein ta frå mora rett etter fødsel, men medan økologiske kyr kan ha kalven hos seg, eller bør, ha den i minst tre dagar, ifølge regelverket. Deretter lever mor og barn kvar for seg, både i fjøsen og på beitet.

Tine grev i si eiga grav, tillitsmessig. a) Anten lyg dei så det renn, b) ellers veit dei ikkje betre. Der finst faktisk ingen andre alternativ enn desse nevnte to.

Eg samlar alle sitat frå Tine. Ein treng ikkje ein gong bedrive gravejournalistikk, Tine går seg frampå, leverer løgner på rams i media!! Dette underbygger Tines løgner desto meir, dei serverer nye løgner: i kompetanseløysas navn, eller dei lyg med vilje.

Eg notere. Dette er hot stoff;) Denne saka er ein fin prøve for Tine. Maktar dei snakke sant, eller må dei virkelig ty til løgn for å forsvare seg? Om siste er tilfelle, er det spesielt interessant.

Eg har bede Tine dokumentere sine påstander om at det er slik at dei fleste norske melkekyr går ute med kalv, men har i første omgang ikkje fått noko svar. Det er kanskje fordi dokumentasjon ikkje finst. Eg ventar spent.

Reaksjon frå ein bonde på sitatet: "Eg las akkurat det sitatet på abc-nyheiter, og reagerte sterkt på at han seier det er den mest sannferdige historien at kalvane går saman med kyr på beite. Galtung drit seg ut enten fordi han ikkje veit betre eller fordi han ikkje har forstått at det er dumt å fortelje halve sanningar. Dette er ikkje bra verken for Tine eller for oss som leverar mjølk til Tine."

Sitatet finn du i denne debattråden:
.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys