what? Poetry? ja, let's do it .... kollektivista: sånne galne folk som dela dusj ( dei dela til og med do)

Og igår, selvfølgelig på atter en fest, var det en som sa at samfunnsdebatten er det edleste og viktigste en kan drive med, og jeg klødde meg i skjegget mens jeg tok en slurk Hansa, og sa ja, på mange måter. Men dersom du vet litt om hvordan norsk samfunnsdebatt funker fra innsiden, er den da verdt den tiden du bruker på den? Er det verdt å spinne livet sitt rundt et stage show? Er det dette vi liker, sa jeg. Eller liker vi bare å drikke pils? Alt dreier seg egentlig om å drikke pils med de rette folka, gjør det ikke? Og dersom du da ikke greier å helle nedpå nok pils med de rette folka, da kan du ta meg i ræva på at du ikke får trynet ditt i avisa. Er det så ille, spurte han og jeg sa at nei så ille er det kanskje ikke. Kanskje er det bare sånn at Norge er et lite land, og at dette er noe vi må forholde oss til, sa jeg.

Norsk rovdyrdebatt er heilt på jordet. Debatten i stor grad overlatt til føleri og synsing. Kronikk, Klassekampen juli 2009. Annar Holm skriv på lesarbrevplass at det er desinformasjon å påstå at en av femten sauer dør på utmarksbeite på grunn av rovdyr. Han om det. Konspirasjonsteoretikere finst det mange av, og dersom debatten skal trekkes ned på dette anekdotenivået, bør vi ta den også frå den andre kanten: Sikre kilder hos fylkesmannen i eit fylke i Norge fortel at mange observerte rovdyr ikkje vert innrapportert av statens naturforvaltarar. Årsak: viltforvaltarar ønsker å halde antal rovdyr kunstig lågt. Slik kan dei fortsatt flagge låge bestandstal for store rovdyr. Historie to: mange lokale folk som prøver å få rapportert inn observasjoner av store rovdyr blir ikkje trudd, dei blir oppfatta som løgnarar og møtt med svar som dette: «dette kan ikkje stemme». I området der eg kjem frå er det gjort observasjonar av bjørn som folk ikkje vågar å rapportere i frykt for å bli

Den virkelige kulturkampen står mellom by og land med rovdyr som omdreiningspunkt , seier sosiolog Ketil Skogen til Klassekampen . Det kan så vere, eg er enig med at skillelinjene står sterkt mellom by og land som Knut Olav Åmås påpeiker i dagens Aftenposten, men eg er litt usikker på om det er rovdyr som er omdreiningspunktet. Årsaka til at eg ikkje trur dette stemmer, er at rovdyrproblematikken kun eksisterer i deler av landet. Uansett. I dagens Klassekampen seier Elin Ørjasæter at det er ei klassekonflikt i rovdyrdebatten, at sauebønder tilhøyrer en underklasse, og er de som kommer aller dårligst ut i landbruksforhandlingene. (Eg har ofte sjølv lurt på kva som gjer at så mange menneske i sentralt plasserte strøk har så stor glede av å sparke mot sauebønder?) Ørjasæter tar stilling mot rovdyr. Eg vil ikkje gå så langt som å sei at eg er motstander av rovdyr, men vi har soner for rovdyr i dette landet, og dei vel eg å forhalde meg til i debatten. Eg tek derimot stilling mot kompetans

Primus motor i Bygstad, Helge Kårstad, stangar hovudet i veggen når han vil satse nytt og friskt. Kårstad har fått Bygstad på kartet, skapt liv og røre, bryggedans og Storehesten opp. Ei ildsjel med andre ord. Men Gaular liker visst ikkje ildsjeler, som om det var ei overrasking. Gaular har ikkje kontroll på internett, ikkje vil dei ha turistar. Gaular er i ferd med å gå bli ein klatt med fin natur der folk bur fordi dei bur der, og som ellers er irrelevant, dei berre liker ikkje å snakke om det. Dei er nøgde med å ha litt farmar, litt byggefelt, litt folk, eit par buler å drekke pils, og så får dei som tar til takke med dette berre ta til takke, og dei som vil noko meir bør helst skjøne at dei må da halde seg i byen. Tilbuda her ekje så gode, må vite. Her er vi oss sjølv nok. Slik er visst bygda. Er det noko Sunnfjord har bruk for, så er det primus motorar som Helge Kårstad. Slike prosjekt trekker andre med seg og skaper positive vibber. Det finst nok av dei som står på bakbeina og

Er dette god pr for bygda? Gaular kommune putta opp internett, men folk er sjølv ansvarlige for å finne ut av at internett ha kome til bygds. Resultat: Oslo-kontor. Kva slags lokalpolitikk er dette? Galskap.

følg med her: http://twitterdebatt.dilldall.org/ Markedsføring Korleis skal sogn og fjordane markedsførast? Ved bruk av klisjear og bonderomantikk? Er klisjeane om fjordfylket faktisk sanne? ER det slik at det er reelt for alle å kjøre brett og skaffe seg ein farm? Er det løgn det vi høyrer om alle dei som ikkje får kjøpt seg ein gard fordi odelslova står så sterkt? Er det alle som får stipend frå Innovasjon Norge, og er det så heise attraktivt å vere gründer? Media elsker bonderomantikk I det siste har det vore mange reportasjer i Aftenposten om folk som flytter til bygda, mange av desse til Sogn og Fjordane. Det er idyll, det er landet, det er friluft, sauer og moreller, hard arbeid, svette og tårer: det er livet som gründer på landet. Er det slik bygda ønsker å bli framstilt? Som ein stad der du kan realisere ei lengt tilbake til naturen, ein heilt anna stad enn byen, og her er vi inne på noko: Sogn og Fjordane definerer seg sjølv som noko heilt anna enn byen, og det er alt som er a

Av og til lurer eg på kor grensa går for kva slags spørsmål og påstander en skal tåle/ ikkje tåle å bli møtt med, og kor hårsår ein kan tillate seg å vere når ein skriver offentlig/ har ein blogg? Når skal ein påstå at folk trakker over grensa for kva du gidder forholde deg til av innspel? Dette er ei stadig aktuell problemstilling for meg som for andre. På tide å komme til poenget: Svar på spørsmålet i tittel er: Du kan ikkje vere veldig hårsår. Med mindre du ikkje har tenkt å stay on stage. Reality bites, har eg hørt. Det vil eg tru. På samme tid: virkeligheten er ein plass du kan velge å forholde deg til, eller ikkje. Og da må ein også velge seg ein strategi: vinn eller forsvinn? Om ein har fått såre tær i offentligheten, er det "lett å slippe unna", trekke seg tilbake, move ut av scena, velge sine arenaer, sine kamper, kva ein gidd osv. Kva arena skal ein gidde debattere på? Eksempel er ansikt til ansikt, på mail, eller i avisa eller på radio dei gongane det er aktuelt. E

http://mariakonowlund.blogspot.com/ Eg siterer: (...) Der er faren. Det er når grupper av journalister ikke representerer varierte stemmer, men henger sammen på de samme barene, de samme stamstedene og langsomt og sikkert ender opp som i et gammelt ekteskap. Det er fare på ferde når journalistiske miljøer består av mennesker som avslutter hverandres vitser. Det har begynte å skje noe på nettet nå. For eksempel se på Anne Vikens blogg. (anneviken.blogspot.com) Jo da, hun er journalist. Men hun er mye mer. Hun tør å mene noe annet. Hun skyter fra hoften. Kanskje radikalt fra hoften. Ganske frekt, vil jeg si. Men annerledes. Hun er vaksinen mot inngrodde tånegler og inngrodd journalistikk. Hun er hakket over blogger om neglelakk. Hun har tvert i mot spisse negler, med stilletthæler på. Vi trenger flere slike!!! (...)

Twitterdebatt mellom @anneviken og @halvorgregusson , bloggar hos Framtidsfylket torsdag kl.13. tag: #sfrekrutt http://twitter.com/anneviken http://twitter.com/halvorgregusson Bli med

Også før kaffe ble en alminnelig drikk, fant russserne ett og annet pussig i Vesten. En av de tidligste rapporter fra reisende russere stammer fra 1667-68. Da besøkte de første russiske utsendingene Spania, og de kunne blant annet berette: "Aldri så vi mennesker ligge drukne på gatene eller løpe berusede omkring og brøle". (Russland er et annet sted, Peter Normann Waage). Sanneleg det seier eg deg: tidene forandrar seg.

Før i gamle dagar var det slik at eg stadig møtte sinte mållagsfolk på byen som ikkje ville helse, eller som klinte seg oppetter ein stakkar og masa i time etter time, og som meinte at alt ein meinte om nynorsk var og blei vanvittig galskap. Det var harde tider med mange lange stygge blikk og overberande nikk. Men så kom Håvard Øvregård, ein whiskeydrikkande slugger frå Vestlandet, og det blei for oss nynorskkritiske stemmer med blondt hår på toppen hotline både ned i whiskeyflaska og inn i kåken til Øvregård. Slikt blir det høglydt dialog av. Frå isfront og fornektelse av motstandere har målrørsla endra sin taktikk i møte med debattantar som blir påstått målfiendar av dei vranglesande. Applaus utdeles.

Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet. Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste. Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør. Vi krever at samtlige politiske partier -

FRITT VILT. Som kvinne er du fritt vilt. Alle har rett til å be deg føde barn. Slik går det når biologien får legge føringer for hvordan kvinner skal leve, skriv Anne Bitsch i Aftenposten på kronikkplass. Og ære vere for å ta debatten og dette er ein velskriven kronikk osv, men … her er eit stort MEN Er det ikkje på tide å bringe nye argumenter på banen? Er det ikkje kult om det hadde gått an å tenke nytt, ikkje berre repetere? Eg må sei eg blir litt lei av at feminister er så defansive, korrigerende til den offentlige debatten. Er det mulig å vere offansiv, nytenktende, debattskapende? Eg trur ikkje vi har noko å vinne på å tviholde på status quo ved å regelmessig belære offentligheten. Skal vi ha nokon sjans å bli anna enn underholdning i mediene, må vi tenke nytt og argumentere godt, ikkje ta yesterdays argumenter om igjen. Kvar tid er ansvarlig for å skape sitt tidsbilde, og eg savner dei nye tankane frå feminsitenes rekker. Dei uteblir dessverre , slik eg ser det . Kronikken er

Media trenger eksterne kritikere "Eg har ei sterkt kjensle av at ein del redaksjonar forvekslar kritisk med negativ journalistikk", skrev Edvin Helgheim, tidlegare journalist, Florø, i Bergens Tidende 13.august som et innlegg i lokalavisdebatten som gikk i Klassekampen, Bergens Tidende (BT) og på journalisten.no i juli og august. Debatten startet med en kronikk signert undertegnede og handlet om fraværet av kritisk journalistikk og debatt i lokalaviser i Sogn og Fjordane, men kritikken av mangel på kritisk journalistikk og debattkultur, var universell. Det universelle spørsmålet en kan stille i etterkant, er hvorvidt mediene tåler og trenger kritikk. For på samme måte som en kan få inntrykk av at enkelte redaksjoner forveksler kritisk med negativ, kan en få inntrykk av at enkelte medier forveksler ekstern kritikk og forsøk på debatt, med negativ kritikk og personangrep: "Eg kjennner meg ikkje att i ei framstilling av at pressefolka i fylket har svakare a

... og så var greia den at eg heile mitt liv har hatt lyst til å skrive bok. Og mens eg tenkte på at det hadde vore gøy å skrive ei bok, begynte forlaga å ringe meg. Dei hadde lest mitt sinn. Eg utstråler tydeligvis "bokmanus", og etterkvart har ca åtte forlag tatt kontakt. Hyggelig, meget hyggelig, og det er trivelig og alt det der. Ein kan i fred og ro velge seg ein redaktør, og i fred og ro drikke forlagskaffe, ikkje alltid like god kaffe men dog kaffe, og prate om ting som ikkje finst og som ikkje skjer, og som rett og slett berre er fantasi og tull og vas, og det er kjempemorro, og du kan sette deg ned og berre skrive ned alt mulig rart som du kjem på, og mekke historier og folk og plott og settinger, og du får til og med penger for det. Det er heilt surrealistisk, og heilt ubegripelig morro for ein geek som kun har lyst til å skrive lange tirader av ord, som digger vampyrer og krim og bygda og byen og helst vil vite absolutt alle intime og uintime detaljer om absolutt a

Marknadsføringa av Sogn og Fjordane er i ferd med å gå frå politisk basert motkultur til kommersiell og motstandslaust medkultur.  Av Anne Viken Setting: Datoen er 17.februar og klokka har nett passert seks. Staden er Fabrikkhallen, eit steinkast frå hippe retrosjappene på øvre Grünerløkka og Birkelunden i Oslo. Lokalet er fullt av unge lovande som strøymer frå stand til stand med velkomstdrinkar i hendene og spekekjøt mellom tennene. Forventningar om kva fjordfylket kan tilby oss svirrar mellom øyra. Vi er på næringslivsmessa til Sogn og Fjordane. “Framtidsfylket” 1 har sendt rundt seksti representantar over fjellet for å overtale oss til å trekke i skibuksene, pakke snøbrettet og bli entrepenørar iVestlandetets fråflyttingsfylke nummer ein. Næringslivsstanden er kledd opp i flattbrød og fingermat frå havet. Året er 2009. Metoden er populisme. Bæ bæ store ulv Klokka seks syng studentkoret Lerken frå Universitetet for Miljø- og biovitenskap (UMB) om sild for fred for al

Sverre Mallings tegning av en rusten folkevognbuss i et skogholt. Med en eminent kullteknikk klarer han å gi en følelse av at folkevognen sakte men sikkert forvandles til natur. Her opphører distinksjonen mellom natur og mekanikk, nasjonalromantikk og urbanitet, skriver Andrè Gali på Kunstforum. Sjølv tenker eg noko av det same. Les Andrè Galis omtale av en stor utstilling med norskt figurativt maleri fra en alternativ kunsthistorie - den såkalte Osloskolen.

I min jakt på ordet lykke på nettet kom eg over desse to klokkene. Usikker på kva det skal bety, men eg tar det i første omgang piano. Eg tolker det slik: livet er for kort til at ein kan fylle det med deadlines, iallefall til å fylles opp med deadends.

"Oppfunnet i den hensikt å villede oss, lure oss til å tro at det ennå er noe som gjenstår, noe som er skjult for oss, noe vi ikke har funnet, og derigjennom gi oss dårlig samvittighet all den tid vi ikke er fullt sysselsatte med letingen. Ga alle mennesker opp å lete etter en mening med tilværelsen, hadde man jo plutselig en livsfarlig befolkning å hanskes med, en befolkning som ville gjennomskue alt" skriv Stig Sæterbakken i Flamme-singelen "Ja. Nei. Ja." som eg fekk has på hos Nils-Øivind idag. Frå forlagets omtale: Stig Sæterbakkens boksingel Ja. Nei. Ja tar utgangspunkt i en samtale mellom Peter Handke og vennen Peter Hamm, og svinger innom både Schopenhauer, Camus og Montaigne før teksten munner ut i et forholdsvis rungende forsvar for skilsmissen: Ikke fordi all verdens skilsmisseadvokater fortjener fetere gasje, men fordi det å gifte seg, for så å skille seg, er den meningsløse handling per se. Dessuten er det til barnas beste. Den va faktisk ikkje så dum.

"Jeg vil ikke vil være med på å finansiere topplønner til disse såkalte kunstnerne slik at de skal få leve sine slaraffenliv". Fauskes fylkestingspolitiker Leif Lindstrøm (Frp) sammenlikner kunstnernes opprop mot Frp med jødeforfølgelsen under krigen. Erik Knudsen, også Frp, framstiller også billedkunstnere som ein elite som velter seg i penger frå statskassa. Dei tjener, ifølge Maisey, i snitt 86 400 kroner i året. Frp framstiller kulturutøvere som ein "snobbete elite som veiver med vinglas på Kunstnernes hus". Lat oss ta ein liten virkelighetssjekk på Frps påstander om elite og pengevelting (all den tid Frp later til å hate slik høgkultur, og all den tid Frp sterkt avslører i sine uttalelser at dei ikkje kjenner denne typen menneske og dette sjiktets levesett og vaner, må det ganske mange presiseringer til, og eg er frista til, som så mange gonger før, å sei at Frp spyr ut lite anna enn dritpreik og fjas, men ålreit, no skal vi ta drittpreikarane på alvor). Punkt

Jeg tror denne debatten sier mer om norske kultur- og debattredaksjoner enn om norsk politikk og samfunnsliv, sier Magnus Marsdal i Klassekampen. Godt sagt.

Kultureliten gjer Frp større, skriv Knut Roger Andersen i styret for Oslo Arbeiderparti fredag 10.juli. Vidare skriv han om den vestkantprega gjengen på Kunsternes Hus som gjer motstanderne av Frp ei bjørnetjeneste. Denne gjengen er i følge Andersen ein elite, nærmare bestemt den over alt diskuterte «kultureliten». Det er her på tide å utvide kulturelitebegrepet, eventuelt kulturelitebegrepet, samt rette litt opp i Andersens oppfatning av kvar kultureliten likar å henge når dei skal svinge vinglaset sitt. Lat oss ta det siste først. : ikkje alle som tilhøyrer kultureliten heng på Kunstnernes Hus. Det er kun ein liten del av den Oslo-baserte delen av denne såkalla eliten som heng her jevnlig. Sjekk ut ei rekke stader rundt Youngstorget, blant anna, samt Grüerløkka. Eller definerer Andersen kultureliten som utelukkande folk over eit visst alderssegment samt Frogner-fruer? Sistnevnte høyrer vel ikkje akkurat til kultureliten slik Andersen definerer det. Dei er økonomisk elite,

Kompiskamp, eller kulturkamp som Dagbladet kaller det, bidrar til fordumming av det offentlige rom. Det er alvorlig når mediene ikkje maktar å få fram anna enn barkrakk-kjekling. Anne Viken, frittstående skribent, bloggar og journalist, Oslo Sommarens store agurk, Dagbladets serie om kulturkampen, er over oss og det er tid for å repetere grunnfagspensum i evolusjonsteori og sosiologi, men det er ikkje evolusjonsteori og sosiologi dette avisinnlegget skal dreie seg om. Det skal dreier seg om ei avis i fritt fall, og en liten andedam Oslo. Det dreier seg om ein kompisgjeng i same by som har tatt diskusjonen ut av heimefesten der den høyrer heime, og ut i det offentlige rom. Det handlar om «debatteliten», eller kompisane i den lille storbyen Oslo som føler for å spele litt løkkefotball med kompisane i løkkeblekka Dagbladet, og eit Dagbladet som i desperat kamp mot klokka og pengesekken prøver å gjere seg sjølv relevante ved å intervjue kompisane sine i downtown Oslo. Det skal bli litt av

Du synes kanskje det er betryggende å høre at det finnes forskjeller mellom menn og kvinner. Er kanskje lei av kunnskap som alltid sniker inn et krav om endring? I queerkorrekte Norge, har en insistering på kjønnsforskjeller blitt sett på som idiotenes posisjon, men i de senere år har kjønnskonservative stemmer fått allierte med betydelig intellektuell slagkraft. De kalles den tredje kulturen , og de ror over atlanteren på bøker vi orker lese, og TV programmer vi gidder se. I all hovedsak er dette en gruppe realister og evolusjonister som har skjønt at hvis man skal ta tilbake 68-ernes hegemoni i akademia, må man ta kontroll over kunnskapens politiske videreføringer. Ny-positivismen er over oss, og den har lært seg å kommunisere. (Les videre på bildene under. Innlegget publiseres her i sin helhet etter avtale med Møller. Trykk på bildene og de vil bli store og lesbare. Essayet ble publisert i Klassekampen fredag 10.juli 2009 ) Publisert etter avtale med Preben Z. Møller. Til slutt.

Kompiskamp, eller kulturkamp som Dagbladet kaller det, bidrar til fordumming av det offentlige rom. Det er alvorlig når mediene ikkje maktar å få fram anna enn barkrakk-kjekling. Anne Viken, frittstående skribent, bloggar og journalist, Oslo (Dette lesarbrevet stod på trykk i Klassekampen lørdag 11.juni 2009) Sommarens store agurk, Dagbladets serie om kulturkampen, er over oss og det er tid for å repetere grunnfagspensum i evolusjonsteori og sosiologi, men det er ikkje evolusjonsteori og sosiologi dette avisinnlegget skal dreie seg om. Det skal dreier seg om ei avis i fritt fall, og en liten andedam Oslo. Det dreier seg om ein kompisgjeng i same by som har tatt diskusjonen ut av heimefesten der den høyrer heime, og ut i det offentlige rom. Det handlar om «debatteliten», eller kompisane i den lille storbyen Oslo som føler for å spele litt løkkefotball med kompisane i løkkeblekka Dagbladet, og eit Dagbladet som i desperat kamp mot klokka og pengesekken prøver å gjere seg

men dersom dei ønsker å diskutere, kvifor skriv dei då kun på ein blogg ingen les?

... ut av søppelblekka Dagbladet og inn i eit verdig medium. Les dagens Klassekampen.

Grattis. MEN ho treng langt meir penger. Om det blir realitet: dette gleder eg meg faktisk skikkelig til. På tide med litt store greier frå fjordane. Dersom næringslivet maktar å løfte denne filmen, og den ikkje berre koker ned til ei fillegreie dei utilstrekkelige og kulturkompetanseblakke lokalmediene serverer pressemeldingsbasert småpjatt om i ny og ne, kan dette bli staselig. Resten av næringslivet må henge seg på. Markedsføringsstunt for fjordfylket og masse morro i tillegg. Pose OG sekk, dere. Tenk det. Hei næringslivet og lokalpolitikere og anna godfolk blant fjordane! Skal vi vere litt konstruktive? Kossen kan ein bruke denne filmen? Kva slags positve tankar kan vi trekke fram om dette prosjektet? Skal vi mane til næringslivsfinansiert storfilm? I fall ville det vere ganske så fantastisk om sogn og fjordane makta det, og det ville vere eit eineståande markedsføringstriks. Så korleis skaffe nok penger??

siterer Torbjørn Røe Isaksen i dagens blabla: "Norsk samfunnsdebatt vil også i nær fremtid domineres av venstresiden, men venstrekonsensusen slår sprekker. Debatten beveger seg. Nye stemmer kommer til. Som de sier i filmen The Fly fra 1986: Be afraid, be very afraid. Kompiskampen must go on!

for å heilt enkelt fortelle oss litt om kompiskampen. Bravo, Hilde Sandvik! Men kompiskamp-ordet er min patent. Beste ordpatent so fare idag. and the story continues: Samfunnsdebatten i Sogn og Fjordane skrik etter analyse og kompetanse medan lokalavisene overlet dei viktigaste nyhendene til BT og riksavisene skreiv eg i fjor sommar og debatten om lokalmediene raste i fleire veker. I år stille eg det same spørsmålet. Denne gongen spør eg riksmediene. Sommarens store agurk, kulturkampen er over oss og det er tid for å repetere grunnfagspensum i evolusjonsteori og sosiologi. Vi treng visstnok meir kjennskap til moderne evolusjonsteori, meiner Aslak Nore, men eg trur ikkje det er evolusjonsteori dette dreier seg om. Det dreier seg om medier i fritt fall. bip bip melder om intern uenighet i leiren. Funny funny

Den eine halvkveda visa slår den andre ihjel, gammel kunnskap mikses på ny og hamres ut, tankane stoppar opp og vi går alle i ring. Det er iallefall veldig lett å peike på kven det er som ikkje kjem til å bringe verda eit steg vidare, og som ikkje kjem opp med ein einaste ny tanke. Men i andedam, stasjon Oslo, treng ein ikkje tenke nytt for å taste hardt. Her er det nok å ha lyst til å blafre litt med bjellene i spaltane. I andedam Oslo går vi alle på repeat, og hei kor det går. Det smartaste eg har lese idag er dette sitatet frå Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisen i Aftenposten: "det er ingen motsetning mellom evolusjonsteorien og humanistisk eller samfunnsvitenskapelig forskning på kjønn. Spørsmålet er grensene for de biologiske forklaringene i forhold til kvinner og menns intellekt, emosjonalitet og atferd." Men igjen: dette er svææært gammelt nytt. Kva blir det neste som presenteres i spaltane? At jorda er rund? Wiki om kulturkamp.

Sosialisme er fortsatt et romantisk alternativ for eliter, men i virkelig politikk er den plassert i periferien i land etter land, mens partier som plasserer seg i sentrum, og litt til høyre for sentrum, gjør det godt, skriver Torkel Brekke , og det ser ut som om sommarens store dueller skal gå hardt ut mot venstresida. Men dette argumentet er da vitterlig steingammalt? Vi har hørt det før, igjen og igjen. Når skal vi få ein ny argumentasjon mot sosialismen, heller enn den vi har blitt spent fulle av i fleire tiår allerede? Høgresida blir visst aldri lei av å gjenta seg sjølv.